Usannsynlig organtyveri i Kosovo/Albania

Dette er en kommentarartikkel jeg skrev i Journalisten 9.6. Jeg har interessert meg litt for temaet i mange år, utfra et skeptisk ståsted. Astrid Meland og jeg omtaler også de eldgamle vandrehistoriene om organtyveri og deres nye varianter i boka Negre har rytme (Kagge, 2007). Avsnittene om de teknisk-medisinske forutsetningene for vellykket organtransplantasjon er delvis hentet fra forarbeidet til denne boka. Et tema som drøftes litt der, men ikke er med her og selvsagt heller ikke i VGs artikkel, er de økonomiske sidene ved operasjonen.
Siden UCK jo ikke mistenkes for å ha stjålet organer og så gitt dem bort eller solgt med store tap, krever en sannsynliggjøring av påstandene også en slags teori om hvordan selve forretningen fungerte. Men heller ikke slikt har journalisten interessert seg for.

Organtyveri i Kosovo
Sterke påstander om at albanerne slaktet serbiske krigsfanger og solgte organene deres, vekker oppsikt. Men VG Helg tar lett på bevisene.
VG brakte i sitt helgemagasin en tre siders artikkel (Hans Chr. Hansson) om hvordan den albanske geriljastyrken UCK under krigen med Serbia fjernet organer fra serbiske krigsfanger og solgte dem til utlandet, før fangene til slutt ble drept.

Solid kilde

Historien er oppsiktsvekkende og har en prominent kilde; tidligere leder av FNs krigsforbryterdomstol i Haag, Carla del Ponte. Oppsiktsvekkende nok er dette også den eneste kilden.

del Ponte er en imponerende skikkelse og berømt mafiajeger. Hun har også akkurat skrevet en bok om sin jakt på Balkans krigsforbrytere. Det er der hun framsetter påstander om at UCK slaktet krigsfanger. Ifølge VGs gjengivelse ble operasjonene foretatt i landsbyen Burrel i Albania:

– Før kroppene rakk å bli kalde, var hjerter, levre og nyrer angivelig på vei ut til betalende kunder over hele verden.

Løse rykter?

del Ponte mistenker at 300 krigsfanger ble ofre for det groteske organtyveriet. Påstandene har vakt oppsikt i Beograd og Human Rights Watch slår alarm.

Jeg har ikke lest boka, som foreløpig bare foreligger på italiensk. Men omtalen etterlater så mange ubesvarte spørsmål, at det er mulig å mistenke at grunnlaget er løse rykter, og at det derfor ikke var mulig for krigsforbryterdomstolen å sikte noen. Historien kan, slik jeg leser den, like godt være usann.

VG Helg presenterer også motforestillinger, men langt bak i artikkelen. Den etablerer først et solid inntrykk av at dette må ha skjedd. Slik starter reportasjen (ikke på nett):

– Tirana/Beograd/Pristina/Burrel (VG): Uvitende om at de om (sic) få timer senere skulle dø, ble de ført inn i «det gule huset».

Ingen av dem ante at det var kodenavnet for operasjonsstuen.

Skjebnen var beseglet. «Pasientene» ble lagt i narkose – kirurgene sto klare med sine skalpeller.

Ubegripelig

Bortsett fra at det overhode ikke foreligger beviser, burde andre svakheter vel slått avisen i øynene. Den virker medisinsk og praktisk ubegripelig.

Etter det jeg kjenner til fra samtaler med kirurgisk ekspertise, kreves det et stort antall kvalifiserte leger og sykepleiere for å ta ut et organ som senere skal kunne brukes av et annet menneske. Operasjonen må foretas under helt sterile forhold.

Organene må transporteres videre snarest mulig, som regel med fly eller helikopter, til et moderne sykehus som kan foreta transplantasjonen. De må fraktes i spesialkonteinere.

Et hjerte må transplanteres før det er gått fem timer. Nyrene varer lengst, mens de aller færreste leger vil operere inn en lever som er mer enn 48 timer «gammel».

Den ufrivillige donorens blodtype må matche mottakerens, hvis ikke er det stor risiko for at sistnevnte også dør. Antigenene må også samsvare, ellers blir det transplanterte organet avvist. Dette kan testes i et avansert laboratorium, men knapt i en låve på landsbygda i Albania.

Stor risiko

Jeg tror ikke at det «over hele verden» står leger klar for å transplantere organer fra ukjent donor til sin egen pasient. Heller ikke at køen er lang blant mottakerne. Dessuten trengs det assistanse på mottakssykehuset fra en rekke spesialister, i Vesten opptil 20-30. Disse risikerer også karrieren hvis de trekkes inn i organhandel.

Hvordan dette storstilte organtyveriet har foregått, er overhode ikke berørt i VGs artikkel. Verken uttak, transport eller mottak er drøftet eller sannsynliggjort. Har ikke VG stilt spørsmålene?

NRK behandlet VG-saken som en blank nyhet, slik jeg hørte nyhetssendingen på radio lørdag morgen. VGs forsidetittel «FN mistenker at organer ble solgt» gir tilsynelatende tyngde, men kamuflerer i virkeligheten beretningens store svakheter.

---

Update:
Institute for war and peace reporting, IWPR, har en interessant gjennomgang av saken som reiser alvorlig tvil ved seriøsiteten i del Pontes anklager, utover dem jeg har omtalt.
IWP spør blant annet hvorfor den sveitiske juristen ikke brukte sin store innflytelse i domstolen til å underøske saken tidligere, hvorfor hun har holdt stille om den til boka hennes foreligger, og hvordan det kan ha seg at hennes beviser blant annet skal stamme fra en gruppe "troverdige journalister", som altså selv har latt dette scoopet forbli uomtalt.

---

Oppdatert:
Kontakter i Albania sier at siden hovedstaden Tirana er uten strøm i flere bydeler opptil seks timer pr. dag, er trolig strømforsyningen i Burrel enda dårligere. Rart at noen skal basere en millionbusiness i organhandel der, ikke?

Frihet = ulikhet

Interessant bidrag til debatten om kjønnsroller i Boston Globe: Matematisk begavede kvinner velger bort IT-fag og ingerniøryrket til fordel for yrker der de kan jobbe med mennesker og der karrierepauser spiller mindre rolle for konkurranseevnen din i arbeidsmarkedet.
Jo større valgfrihet, jo større ulikhet, dermed større forskjeller i Norge enn i Russland.

Drap uten savnede

Etterforskningen av "skrekkens barnehjem" på Jersey blir stadig merkeligere. Seriøse medier som BBC og Telegraph fortalte om hodeskaller og barnelik, med politiet som eneste kilde. Ingen var savnet.
Så viste det seg at "hodeskallen" var en beinsplint på et par centimeter. Av ukjent alder. Funnet nær en gravplass fra bronsealderen, og kanskje egentlig en bit av et kokosnøttskall.
Politiet har ført publikum bak lyset og pressen har vært mer enn villig til å hoppe på limpinnen. Norske medier slukte selvsagt saken rått og dekket den en stund som annen grøsskrim fra utlandet.
Richard Webster har stukket hull på mange av pr-triksene. Foreløpig dekker myndigheter og medier seg bak nye "spor", som trolig vil vise seg verdiløse. Ingen har øvd selvkritikk, etter det jeg kan se.
Astrid Meland og jeg har skrevet om liknende panikksaker i boka "Negre har rytme"

Pedopanikk

Det viste seg at mistankene mot barnehjemspanikken på Jersey, hadde noe for seg. Det antatte beinfragmentet, omtalt i respekterte og løsaktige britiske medier som hodeskalle og barnelik, er bit av en kokosnøtt.
Spiked har en interessant gjennomgang av saken, og konkluderer med at slik moralsk panikk ikke er et produkt av bermens stygge instinkter, men oftest er initiert av mektige kretser og heiet fram av mediene.
Jeg skrev litt om saken her.

Stick to the facts

Roy Greenslade sparker inn en dør som ikke har fått hengslene smurt på ganske lenge. I bloggposten "In my opinion, let's stick to the facts" spør han om den utbredte forestillingen om at avisenes krisesvar er å ta steget helt ut og satse på vridd informasjon, egentlig er så veldig smart. Anbefales!

Dagbladet flytter og tar unoter med seg

Dagbladet flytter til Havnelageret rett ved Oslos praktfulle nye opera tirsdag. Det vil si, db.no har allerede vært på plass i en ukes tid, slik det sømmer seg.
Sjefredaktør Anne Aasheim har skrevet sluttord fra Akersgata (ikke på nett). Artikkelen illustrerer kanskje ett av avisas problemer; den ujevne kvaliteten.
"...Oslo Havnelager som venter oss med 7500 kvadratmeter fordelt på to etasjer i hovedstadens eldste bygning", skriver Aasheim i første avsnitt. Men Oslos eldste bygning er Rådhusgata 19, som sto ferdig i 1626.
Havnelageret ble bygd i 1916, tror jeg. Det står da også lenger ned i redaktørens artikkel. Svakt deskarbeid preger avisa altfor ofte. Hva skjedde her?
Det samme kan man spørre seg når ubehjelpelige avsnitt som dette plager øynene:
"I de siste åra har Dagbladet, som mange andre papiraviser, hatt store utfordringer når det gjelder opplaget på papiravisa."
Men langt verre enn flyttesaken, synes jeg hermetikkavisas kommentarartikkel om den grove mishandlingssaken i Amstetten, er. Under tittelen "Arven etter Adolf...?" koker Dagbladets stringer i Berlin, Asbjørn Svarstad, en underlig røre:
"Det er rent og pent i Amstetten. I hvert fall på torget og langs gatene. Men overflaten narrer. Her skjer det grusomme ting under jorda. I nattas mulm og mørke kryper perverse besteforeldre ned i hulene sine og finner fram fjernkontrollen til elektronisk styrte jerndører foran døtres og datterdøtres hemmelige fengsler."
Når østerrikske kommentatorer mener Natascha-sakens og Fritzl-sakens geografiske tilhold i samme land skyldes tilfeldigheter, mener tilsynelatende Svarstad det skyldes at de er livredde for svikt i turismen.
Hvis ugjerningen i Amstetten og Natascha Kampuschs lange fangenskap forteller oss noe viktig om nasjonen Østerrike, altså til forskjell fra kidnappinger, innesperring og misbruk i alle verdens andre land, ser det ikke ut som om Dagbladet har funnet ut av det. Dermed blir avisas nedrykker "Hva er galt med Østerrike?" bare meningsløs. Spørsmålet er like ubesvart etter kommentaren. Min forrige bloggpost lenker til Spikeds drøfting av det samme.
Svarstad er ellers etter det jeg kan se den journalisten som oftest har tydd til klisjeer om "udyr", "monster", "skrekkens hus", "skrekk-kabinettet" i Amstetten-saken. Denne iveren etter å lede leserne til konklusjonene, i stedet for å presentere fakta og la oss konkludere selv, er en annen av avisas svakheter.
Søndagsbladet sper også på med fire sider om "udyret fra Ardennene", den franske voldtektsforbryteren og drapsmannen Michel Fourniret. Artikkelen er skrevet av Anne Aasheims lillebror, og er full av påfallende detaljerte beskrivelser av en forbrytelse vi allerede kjenner godt til. Her er lite nytt og motivet er tilsynelatende Amstetten. Kulturavisa Aasheim hyller på side tre, kunne trolig vært tjent med litt mindre kriminaljournal lenger bak. Men selvros skal man lytte til, den kommer alltid fra hjertet.
Oppdatering:
Svarstad følger opp tirsdag 13.5. (ikke på nett) med artiklene "Livet i helvetes kjeller" og "Sterkt møte". Den førstnevnte forteller at åstedsteknikerne måtte få krisepsykologisk hjelp. Opplysningen stammer fra "kilder tett på psykologene" og er hentet fra avisa Österreich.
Hovedsaken har gitt dagens forside med titlene "Barna mine. Dere er så vakre!", "Er det virkelig deg?" og "Jeg vil aldri se ham igjen!"
Dette framstilles som virkelige sitater fra Elisabeth Fritzl. (Dagblad-deskens interne regler skal angivelig være at anførselstegn angir ekte sitat, talestrek omtrentelig sitat og kort talestrek et mulig sitat eller "det personen må ha tenkt").
Her dreier det seg om sitater løftet fra (og kreditert) britiske Sunday Mirror. De stammer fra Elisabeths søster Gabriele Helm (36). Det framgår ikke om hun var til stede da uttalelsene falt, eller har fått dem fra andre slektninger.
Jeg leser dem med dyp mistro. De er for "perfekte" og lyder ikke slik noen ville snakke i det de hjelpes ut av 24 års fangenskap:
"Jeg fatter ikke at jeg er fri. Er det virkelig deg?"
"Jeg trodde aldri at jeg skulle få se deg igjen. Dette blir for sterkt."
"Barna mine. Dere er så vakre!"
- Søsteren mener at Elisabeth viser tegn på Stockholm-syndromet. På en måte elsker hun fremdeles faren sin, skriver Dagbladet.
Jeg kan ta fryktelig feil, men dette minner sterkt om britisk tabloiddiktning, smurt med penger. Burde ikke kvalitetsavisa Dagbladet ønsker å være, holde litt distanse til slikt?

Hva er galt med Østerrike?

Josef Fritzls brutale overgrep mot barn og barnebarn (og kanskje flere) i Amstetten har påkalt voldsom mediedekning. Det skyldes åpenbart sakens oppsiktsvekkende trekk og noen tilsynelatende likheter med Natascha Kampuschs skjebne.
Dermimot er det vanskelig å få øye på at den rommer noen viktige politiske elementer. Spikeds Brendan O'Neill forklarer hvorfor.