Hvem lyver?

Interessant strid mellom Aftenpostens redaksjonelle sjefer Ola Bernhus og Harald Stanghelle, og Edda Medias Stig Finslo, omtalt i Journalisten i dag.
Finslo sendte onsdag møtereferat til Edds styrmedlemmer og administrasjonen. En kopi gikk ved feil til reporter i Aftenposten. Finslo hevder at Ulf Petter Hellstrøm ikke hadde åpnet eller lest eposten da han ble gjort oppmerksom på tabben og bedt om å slette mailen. Aftenposten hevder at reporteren da hadde lest den, men ikke reagert spesielt.
Fredag ble referatet til stor sak i Aftenposten om Eddas planer for oppkjøp av Opplysningen 1881, start.no og Dagsavisen.
Finslo anklager i Aftenposten i dag avisen for å bryte straffelovens paragraf 95 og allmenne moralregler. (Se mer på Journalisten.no). Jeg har foreslått for Bernhus at de nettpubliserer debattinnlegget, men det har tilsynelatende ikke skjedd ennå.
Hvis Finslos framstilling er riktig, har Aftenposten bevisst åpnet andres brev. Det blir som om du får naboens brev i postkassa, ser hvem det er adressert til, men åpner det likevel og publiserer innholdet.
Aftenposten benekter at det skjedde slik. Såvidt jeg kan se, har begge parter like stort motiv for å lyve, men bare en av dem gjør det.
To lesere har forresten påpekt at Aftenposten ville stått seg på å fortelle leserne hvordan de kom over referatet fra Edda Medias styremøte. Lot de det være for å framstå som ekstra flinke?

Sarah samler på frantzener

Daily Mail fortalte i dag sine godtroende lesere at Sarah Ferguson har fått ny kjæreste i Norge. De kaller ham Geir Frantzen og utstyrer saken med et bilde av en annen Geir Frantzen.
Fra før vet vi jo at hertuginnen kjenner Torben Frantzen, som altså er Geirs bror.

Dagbladets kjendis.no plukker den artige saken fra Ofoten Tidende og spanderer den litt stakkarslige tittelinngangen"Litt sjokkert".
Lofotposten var tilsynelatende først ute med at Fergie kjenner (den riktige) Geir Frantzen.
Side 2, Bladet Tromsø, Lofotposten og Troms Folkeblad rakk å kolportere Daily Mails syntynne sak før avsløringen av bildetullet gjorde det tydelig for norske nettredaksjoner at denne avisa ikke er helt til å stole på når man skal bedrive kjendissladder. Reddet av gongongen.
PS
Det var visst en forhastet konklusjon. For papirdagblad mandag bruker en helside på å resirkulere Sarahs mulige kjærlighet til Geir. Slik er korrespondentens skjebne: Skriv av en historie du ikke helt tror på, kall en avis "britiske medier" og vips, helside med forsidehenvisning.
DS

Klimaskepsis

Mitt spede forsøk på å skape debatt om norsk klimajournalistikk via en leder i Journalisten, medførte invitasjon til NRKs Dagsnytt 18 (legger lenke når nrk er på banen). Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand var motdebattant.
Strand mente debatten om klimatrusselens omfang er over og at verden udiskutabelt styrer mot en katastrofe. Han får støtte av Hans Rustad i document.no, der denne dystopien jo konkurrerer med noen andre.
Blant Strands poenger var at det er like dumt å lytte til klimaskeptikere, som til dem som mener Newton og Einstein tok feil. En vennlig lytter sendte meg straks en mail om at Einstein faktisk påviste Newtons feil.
Denne tanken om "end of science" passer kanskje sammen med nihilismen hos noen av miljøforkjemperne. For dem er mennesket problemet. De mest ekstreme mener antallet vårt må reduseres til 500 millioner for at kloden og "naturen" skal kunne overleve.
Er det sant at klimaskeptikerne er "lik", "bøller" og "fornektere", det siste ordet åpenbart populært fordi det vekker assosiasjoner til holocaustfornekterne, altså en mer subtil hitling av debatten enn den Pachauri foretok mot Lomborg.
IPCC er forøvrig ikke en forskerkomite, men et politisk organ. Ikke noe galt med det, men misforståelsen er utbredt. Det kan forklare noen av svakhetene ved IPCCs rapporter. Om det gjør panelet mer forsiktig eller mer tilbøyelig til overdrivelser, er vanskelig å vite.
Her er noen ressurser til diskusjon:
Svak statistikk?
Skeptisk IPCC-medlem
NRK drøfter den ensidige katastrofejournalistikken her.

Anonyme massemordere

Hvordan kan mediene motvirke kopidrap? Spørsmålet er reist på nytt etter skoledrapene i Finland og USA. Jeg drøftet det i en leder i journalisten, der jeg advarte mot å tildekke virkeligheten.
Nå foreslår noen amerikanske journalister en løsning: Omtal drapene etter vanlige regler, men ikke navnet på gjerningsmennene.
Tanken er besnærende. Hvis skolemassakrene har til hensikt å bli berømt etter selvmordet, kunne man tenke seg at systematisk fortielse av mordernes navn ville svekke tendensen til å kopiere dem.
Det gjenstår likevel flere spørsmål:
Er dette mulig i et heldigvis uregulert mediemarked?
Vet vi at det er mengden omtale som avgjør, slik at omtale i bloggosfæren ikke vil undergrave formålet?
Er det påvist at disse hendelsene "smitter"?
Stopper selvsensuren her?