Dagbladet flytter og tar unoter med seg

Dagbladet flytter til Havnelageret rett ved Oslos praktfulle nye opera tirsdag. Det vil si, db.no har allerede vært på plass i en ukes tid, slik det sømmer seg.
Sjefredaktør Anne Aasheim har skrevet sluttord fra Akersgata (ikke på nett). Artikkelen illustrerer kanskje ett av avisas problemer; den ujevne kvaliteten.
"...Oslo Havnelager som venter oss med 7500 kvadratmeter fordelt på to etasjer i hovedstadens eldste bygning", skriver Aasheim i første avsnitt. Men Oslos eldste bygning er Rådhusgata 19, som sto ferdig i 1626.
Havnelageret ble bygd i 1916, tror jeg. Det står da også lenger ned i redaktørens artikkel. Svakt deskarbeid preger avisa altfor ofte. Hva skjedde her?
Det samme kan man spørre seg når ubehjelpelige avsnitt som dette plager øynene:
"I de siste åra har Dagbladet, som mange andre papiraviser, hatt store utfordringer når det gjelder opplaget på papiravisa."
Men langt verre enn flyttesaken, synes jeg hermetikkavisas kommentarartikkel om den grove mishandlingssaken i Amstetten, er. Under tittelen "Arven etter Adolf...?" koker Dagbladets stringer i Berlin, Asbjørn Svarstad, en underlig røre:
"Det er rent og pent i Amstetten. I hvert fall på torget og langs gatene. Men overflaten narrer. Her skjer det grusomme ting under jorda. I nattas mulm og mørke kryper perverse besteforeldre ned i hulene sine og finner fram fjernkontrollen til elektronisk styrte jerndører foran døtres og datterdøtres hemmelige fengsler."
Når østerrikske kommentatorer mener Natascha-sakens og Fritzl-sakens geografiske tilhold i samme land skyldes tilfeldigheter, mener tilsynelatende Svarstad det skyldes at de er livredde for svikt i turismen.
Hvis ugjerningen i Amstetten og Natascha Kampuschs lange fangenskap forteller oss noe viktig om nasjonen Østerrike, altså til forskjell fra kidnappinger, innesperring og misbruk i alle verdens andre land, ser det ikke ut som om Dagbladet har funnet ut av det. Dermed blir avisas nedrykker "Hva er galt med Østerrike?" bare meningsløs. Spørsmålet er like ubesvart etter kommentaren. Min forrige bloggpost lenker til Spikeds drøfting av det samme.
Svarstad er ellers etter det jeg kan se den journalisten som oftest har tydd til klisjeer om "udyr", "monster", "skrekkens hus", "skrekk-kabinettet" i Amstetten-saken. Denne iveren etter å lede leserne til konklusjonene, i stedet for å presentere fakta og la oss konkludere selv, er en annen av avisas svakheter.
Søndagsbladet sper også på med fire sider om "udyret fra Ardennene", den franske voldtektsforbryteren og drapsmannen Michel Fourniret. Artikkelen er skrevet av Anne Aasheims lillebror, og er full av påfallende detaljerte beskrivelser av en forbrytelse vi allerede kjenner godt til. Her er lite nytt og motivet er tilsynelatende Amstetten. Kulturavisa Aasheim hyller på side tre, kunne trolig vært tjent med litt mindre kriminaljournal lenger bak. Men selvros skal man lytte til, den kommer alltid fra hjertet.
Oppdatering:
Svarstad følger opp tirsdag 13.5. (ikke på nett) med artiklene "Livet i helvetes kjeller" og "Sterkt møte". Den førstnevnte forteller at åstedsteknikerne måtte få krisepsykologisk hjelp. Opplysningen stammer fra "kilder tett på psykologene" og er hentet fra avisa Österreich.
Hovedsaken har gitt dagens forside med titlene "Barna mine. Dere er så vakre!", "Er det virkelig deg?" og "Jeg vil aldri se ham igjen!"
Dette framstilles som virkelige sitater fra Elisabeth Fritzl. (Dagblad-deskens interne regler skal angivelig være at anførselstegn angir ekte sitat, talestrek omtrentelig sitat og kort talestrek et mulig sitat eller "det personen må ha tenkt").
Her dreier det seg om sitater løftet fra (og kreditert) britiske Sunday Mirror. De stammer fra Elisabeths søster Gabriele Helm (36). Det framgår ikke om hun var til stede da uttalelsene falt, eller har fått dem fra andre slektninger.
Jeg leser dem med dyp mistro. De er for "perfekte" og lyder ikke slik noen ville snakke i det de hjelpes ut av 24 års fangenskap:
"Jeg fatter ikke at jeg er fri. Er det virkelig deg?"
"Jeg trodde aldri at jeg skulle få se deg igjen. Dette blir for sterkt."
"Barna mine. Dere er så vakre!"
- Søsteren mener at Elisabeth viser tegn på Stockholm-syndromet. På en måte elsker hun fremdeles faren sin, skriver Dagbladet.
Jeg kan ta fryktelig feil, men dette minner sterkt om britisk tabloiddiktning, smurt med penger. Burde ikke kvalitetsavisa Dagbladet ønsker å være, holde litt distanse til slikt?