Åpnere medier

Transparency International Norge inviterte denne uka til seminar om åpenhet i pressen. Antikorrupsjons-gruppen utfordrer mediene til å diskutere om de praktiserer samme åpenhet som de krever av andre. Pressen besvarte invitten med et rungende fravær. Verken VG, Dagens Næringsliv, NTB eller Klassekampen, for bare å nevne noen, syntes dette var interessant.

Vær varsom-plakaten pålegger mediene å rette et kritisk søkelys mot egen bransje. Fædrelandsvennens redaktør sa fra sin panelplass at leserne er bedre egnet til å dissekere dårlig håndverk. Selv om det også er svært bekvemt, har han antakelig rett.

Aftenpostens redaktører innser at det utskjelte nettet gir mange svar på de mediekritiske utfordringene. Der kan våkne brukere gå i rette med feil og overdrivelser og forstyrre pressens virkelighetsbeskrivelse med sin egen innsikt. Men i avisas leserforum kommer leserne dårligere ut enn redaktørene. Formen oppmuntrer til selvfølgeligheter og luftige fraser fra ledere i pr-modus, der det egentlig er åpenhjertighet som trengs. Den kan læres.

For journalistene er nettet arenaen som gir trening i å begrunne sine valg. Slike samtaler om etikk, farging, kilder og relevans blir bedre når de er konkrete og finner sted utenfor redaksjonslokalene, der de heller ikke er fullt så hyppige som mediene liker å hevde.

Redaktører som frykter både eksterne og interne reaksjoner på en samtale om kvalitet, kan loses ut i åpent farvann på nettet. Da blir det etter hvert også mulig å utfordre dogmet om alltid å stille seg bak egne medarbeidere. Det kan bli ubehagelig, men er samtidig nødvendig for å skjerpe kvaliteten og øke tilliten.

Nederst i nettavisenes hierarkier begynner kultur fra bloggsfæren og debattfora å sive inn – man svarer umiddelbart, åpner opp en samtale og gir fra seg regien.

Jeg har ennå til gode å se en redaktør som svarer rasende lesere i debattfeltet under en politiker-avsløring, og tåler tilbakemelding på svaret de gir. Det burde vi snarest prøve.
(Leder i siste Journalisten)