Oslos biskop Ole Christian Kvarme grep i 11. time inn mot utsendelsen av afghanere som har fått avslag på sine søknader etter omfattende behandling, anker og politisk mobilisering. Han ringte til sjefen for Utlendingsnevnda UNE og hevdet at flere av afghanerne er gått over til kristendommen, noe som angivelig kunne skaffe dem problemer i hjemlandet.
UNE har undersøkt påstanden og konkluderer med at den er feilaktig. Da biskopen ble konfrontert med dette i kveldens nyhetssendinger på fjernsyn, var det tydelig at han vred seg.
Vi fikk ikke vite hvordan opplysningene om trosskiftet var kommet fram, hvordan de var etterprøvd eller hvorfor Kvarme fant dem troverdige. Han nøyde seg med å antyde (flere ganger) at det vil være for farlig for afghanerne om han går nærmere inn på disse spørsmålene.
Det virket veldig lite overbevisende. Forsiktigheten er nok minst like egnet til å skjerme biskopen mot kritikk.
lørdag 23. juni 2007
tirsdag 19. juni 2007
Pakistan modererer trusler
Religionsministeren i Pakistans regjering truet tilsynelatende Salman Rushdie med selvmordsbombere etter at den anerkjente forfatteren ble adlet i helgen.
- Hvis noen angriper ved å feste bomber til kroppen for å beskytte Profetens ære, vil det være berettiget, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Times.
Uttalelsen i den pakistanske nasjonalforsamlingen ble straks tolket som oppfordring til drap på Rushdie. Det forekom fra første øyeblikk to motstridende oversettelser av ul-Haqs trusler. De ble oversatt vekselvis med å sprenge en bombe "på hans kropp", altså Rushdies, og "på sin kropp", altså selvmordsbomberens.
Dukker som forestilte Rushdie og dronning Elizabeth ble brent i Pakistan, der adelstittelen raskt fikk en plass i valgkampen om presidentvervet. Religionsministeren må likevel ha innsett at han gikk for langt. I løpet av gårsdagen presiserte han truslen slin slik:
- Hvis noen sprenger seg selv i lufta, vil han selv anse det som berettiget. Hvordan kan vi bekjempe terrorisme når de som begår blasfemi belønnes av Vesten?
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ni år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Religionsministeren i Pakistan har blåst nytt liv i dette hatet med sin oppmuntring til selvmordsbombing. Han er som alle kjent med at selvmordsbombere ikke er selvmordere, men drapsmenn som helst tar flest mulig med seg i døden.
Ijaz ul-Haq stiller seg også bak den oppfatning at ytringsfrihet i andre land ikke kan tåles og at myndigheter og folkevalgte andre steder som ønsker å hedre en forfatter muslimske geistlige og politikere anser som blasfemist, kan trues med bomber.
Det tjener Pakistan til liten ære.
- Hvis noen angriper ved å feste bomber til kroppen for å beskytte Profetens ære, vil det være berettiget, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Times.
Uttalelsen i den pakistanske nasjonalforsamlingen ble straks tolket som oppfordring til drap på Rushdie. Det forekom fra første øyeblikk to motstridende oversettelser av ul-Haqs trusler. De ble oversatt vekselvis med å sprenge en bombe "på hans kropp", altså Rushdies, og "på sin kropp", altså selvmordsbomberens.
Dukker som forestilte Rushdie og dronning Elizabeth ble brent i Pakistan, der adelstittelen raskt fikk en plass i valgkampen om presidentvervet. Religionsministeren må likevel ha innsett at han gikk for langt. I løpet av gårsdagen presiserte han truslen slin slik:
- Hvis noen sprenger seg selv i lufta, vil han selv anse det som berettiget. Hvordan kan vi bekjempe terrorisme når de som begår blasfemi belønnes av Vesten?
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ni år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Religionsministeren i Pakistan har blåst nytt liv i dette hatet med sin oppmuntring til selvmordsbombing. Han er som alle kjent med at selvmordsbombere ikke er selvmordere, men drapsmenn som helst tar flest mulig med seg i døden.
Ijaz ul-Haq stiller seg også bak den oppfatning at ytringsfrihet i andre land ikke kan tåles og at myndigheter og folkevalgte andre steder som ønsker å hedre en forfatter muslimske geistlige og politikere anser som blasfemist, kan trues med bomber.
Det tjener Pakistan til liten ære.
Pakistans trusler
Religionsministeren i Pakistans regjering truer Salman Rushdie med selvmordsbombere etter at den anerkjente forfatteren ble adlet i helgen.
- Hvis noen sprenger en bombe mot hans kropp, vil det være berettiget med mindre den britiske regjering ber om unnskyldning og trekker tilbake adelstittelen, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Guardian.
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ti år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Pakistans regjering har selvsagt all rett til å mislike at Storbritannias folkevalgte adler forfatteren Rushdie. De kan gi uttrykk for sin misnøye med så sterke ord de bare ønsker. Men når et medlem av regjeringen truer en forfatter i et annet land med drap, krysses alle grenser.
Religionsministeren oppmuntrer til bombedrap på Rushdie for å tvinge et demokratisk land til å bøye seg. Dette er det politiske islams mest motbydelige trekk.
Storbritannia vil selvsagt ikke gi etter. Vi det norske utenriksdepartementet protestere, eller velger vi å mene at dette er andres problem, slik Jonas Gahr Støre og regjeringen langt på vei gjorde da Danmark var truet av vold og boikott på grunn av noen tegninger?
- Hvis noen sprenger en bombe mot hans kropp, vil det være berettiget med mindre den britiske regjering ber om unnskyldning og trekker tilbake adelstittelen, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Guardian.
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ti år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Pakistans regjering har selvsagt all rett til å mislike at Storbritannias folkevalgte adler forfatteren Rushdie. De kan gi uttrykk for sin misnøye med så sterke ord de bare ønsker. Men når et medlem av regjeringen truer en forfatter i et annet land med drap, krysses alle grenser.
Religionsministeren oppmuntrer til bombedrap på Rushdie for å tvinge et demokratisk land til å bøye seg. Dette er det politiske islams mest motbydelige trekk.
Storbritannia vil selvsagt ikke gi etter. Vi det norske utenriksdepartementet protestere, eller velger vi å mene at dette er andres problem, slik Jonas Gahr Støre og regjeringen langt på vei gjorde da Danmark var truet av vold og boikott på grunn av noen tegninger?
onsdag 13. juni 2007
Albanian stole Bush watch?
The web is buzzing with a great story that supposedly happened as president Bush left Albania Sunday.
The Prez stepped happily into a happy, arm-grabbing crowd on his way out of Tirana, when a nimble Albanian amongst the cheerers managed to slip the president's wristwatch off his left hand. Did it happen?
White House spokesman Tony Snow claims Bush took the watch off and pockeded it.
A diplomat at the US Tirana embassy strongly denies the story, but offers no spesifics.
An Albanian bodyguard says Bush lost his watch on the ground, and that another guard, conveniently unidentified, bent down and picked it up. Presumably to return it.
TV station Top Channel supposedly has shown footage indicationg on of the president's own bodyguards took the wath off his hand on instructions from his boss.
This youtube clip failed to convince me one way or another.
Must admit this enthusiasm for providing alternative and contradictory explanations, is suspicious. But it might as well reflect an impulse to shield the host country from negative press, as denial of facts known to the spinners.
My suggestions:
Those who gleefully state as a fact that an Albanian stole the piece off Bush's hand, are devious. Not because it might not have happened, but because they don't know.
If guessing is allowed, mine is that it fell off. Just check the chaos and heavy grabbing on the youtube video.
If on the other hand a crafty person managed to slip the watch off, kudos to him or her. It will only be a negative reflection on most Albanians in minds obsessed with stereotypes.
The Prez stepped happily into a happy, arm-grabbing crowd on his way out of Tirana, when a nimble Albanian amongst the cheerers managed to slip the president's wristwatch off his left hand. Did it happen?
White House spokesman Tony Snow claims Bush took the watch off and pockeded it.
A diplomat at the US Tirana embassy strongly denies the story, but offers no spesifics.
An Albanian bodyguard says Bush lost his watch on the ground, and that another guard, conveniently unidentified, bent down and picked it up. Presumably to return it.
TV station Top Channel supposedly has shown footage indicationg on of the president's own bodyguards took the wath off his hand on instructions from his boss.
This youtube clip failed to convince me one way or another.
Must admit this enthusiasm for providing alternative and contradictory explanations, is suspicious. But it might as well reflect an impulse to shield the host country from negative press, as denial of facts known to the spinners.
My suggestions:
Those who gleefully state as a fact that an Albanian stole the piece off Bush's hand, are devious. Not because it might not have happened, but because they don't know.
If guessing is allowed, mine is that it fell off. Just check the chaos and heavy grabbing on the youtube video.
If on the other hand a crafty person managed to slip the watch off, kudos to him or her. It will only be a negative reflection on most Albanians in minds obsessed with stereotypes.
tirsdag 12. juni 2007
Feral media
Outgoing PM Tony Blair today delivered an interesting critique on how media covers politics.
Mr. Blair characterized the media as a "feral beast". A superficious online search suggests that the primary meaning of "feral" is an animal (or person/people) that was domesticated, but has returned to the wild.
If Mr. Blair were to suggest he longs for a past where newspapers were tame, he could easily be portrayed as a whining politician whith no stomach for aggressive media scrutiny. Actually, precious little in his speech suggests this.
I read it as a well argued critique of the news media's appetite for sacrificing nuance in favour of simplification. His misgivings about how we confuse the venues of reporting and comment is, albait not new, also worth while.
But I fear this point will also be the only that creates serious discussion. There is more meat in his suggestion that although new (internet) media so far has disappointed in its ability (or willingness) to produce an opportunity "to by-pass the increasingly shrill tenor of the traditional media" (Blair), he believes there is a market for serious, balanced news.
There is much to indicate he is right. A transparent platform for both fact and comment will likely evolve through the interaction between trained writers, investigative reporters, experts, readers, bloggers and the subjects the media and it's audience want covered.
Mr. Blair characterized the media as a "feral beast". A superficious online search suggests that the primary meaning of "feral" is an animal (or person/people) that was domesticated, but has returned to the wild.
If Mr. Blair were to suggest he longs for a past where newspapers were tame, he could easily be portrayed as a whining politician whith no stomach for aggressive media scrutiny. Actually, precious little in his speech suggests this.
I read it as a well argued critique of the news media's appetite for sacrificing nuance in favour of simplification. His misgivings about how we confuse the venues of reporting and comment is, albait not new, also worth while.
But I fear this point will also be the only that creates serious discussion. There is more meat in his suggestion that although new (internet) media so far has disappointed in its ability (or willingness) to produce an opportunity "to by-pass the increasingly shrill tenor of the traditional media" (Blair), he believes there is a market for serious, balanced news.
There is much to indicate he is right. A transparent platform for both fact and comment will likely evolve through the interaction between trained writers, investigative reporters, experts, readers, bloggers and the subjects the media and it's audience want covered.
Abonner på:
Innlegg (Atom)