Jeff Jarvis (Buzzmachine) er kanskje en fantast. Men hans siste analyse av nett og papir, er uansett svært interessant lesning.
Her hevder Jarvis at nyhetsorganisasjonene må krympe mens de blir bedre, men at fortjenesten deres samtidig har potensial for vekst. Han advarer mot gammelmodellen der målet var å levere alt til leserne, enten det dreier seg om utenriksanalyse, golfråd eller musikkanmeldelser, og viser til nisjenes overlegenhet på sine felt.
Jeg forsøkte å drøfte nettopp dette i en bloggpost for noen uker siden.
Kampanje bringer ellers en ganske interessant drøfting av Dagbladets strategi gjennom intervjuer med fire mediesynsere i dag. Den kan med fordel leses i lys av Jarvis' spådommer.
tirsdag 20. november 2007
mandag 19. november 2007
Deskens død
Er det lenger bruk for deskens og redigerernes kunnskaper og ferdigheter? Mecoms David Montgomery har sagt at deres tid er ute.
Nå forklarer Guardian hvorfor de fikse titlene mislikes av flermediale eiere og redaktører; de funker ikke på søk.
Dette gjelder i mindre grad i Norge, siden foreløpig ganske lite av trafikken kommer utenfra via søk, det meste skjer fra nettavisenes forsider. (Googles søkealgoritme skal dessuten legge mindre vekt på tittelen, så jeg er usikker på om britenes argument holder helt.)
VG Nett og Db.no har uansett lenge arbeidet med å utvikle presentasjonsformer som avviker fra papiravisens. Innholdsrike titler fungerer bedre enn ordspill og lange ingresser er bare støy på nettet.
Nå forklarer Guardian hvorfor de fikse titlene mislikes av flermediale eiere og redaktører; de funker ikke på søk.
Dette gjelder i mindre grad i Norge, siden foreløpig ganske lite av trafikken kommer utenfra via søk, det meste skjer fra nettavisenes forsider. (Googles søkealgoritme skal dessuten legge mindre vekt på tittelen, så jeg er usikker på om britenes argument holder helt.)
VG Nett og Db.no har uansett lenge arbeidet med å utvikle presentasjonsformer som avviker fra papiravisens. Innholdsrike titler fungerer bedre enn ordspill og lange ingresser er bare støy på nettet.
lørdag 17. november 2007
Lærdommer av skolemassakren (leder i Journalisten)
Skolemassakren i Finland påkalte straks mediekritikk. YouTube fjernet raskt Pekka-Eric Auvinens såkalte testamente og andre videoposter. Der hadde 18-åringen framført sitt anti-humanistiske budskap. Norske nettaviser fikk kritikk for å viderebringe videoene, og mange antar at hele dekningen gir en smitteeffekt.
Randi Rosenqvist, leder av Justisdepartementets rettsmedisinske kommisjon, sier til VG at hun fryktet en ny skolemassakre, og at «det er prisen for den voldsomme dekningen av slike hendelser». I et nettmøte på Dagbladet sier hun seg enig i at mediene bør slutte å vise bilder av massedrapsmenn og spekulere i årsaker.
Reaksjonen er rimelig, men trolig malplassert.
Etter skoledrapene i USA på 90-tallet, valgte noen aviser å flytte omtalen fra forsidene til innsiden og dempe bildebruken, for å motvirke dødelig herming. Hvis drap kan smitte via medieomtale, er dette en omtanke verdt å diskutere. Spesielt hvis det kan underbygges at forventningen om massedekning i krigsmundur er blant motivene som får unge mennesker til å beslutte seg for drap og selvmord.
Det er nesten umulig å etterprøve denne antakelsen. Nettopp derfor er det også uheldig hvis løse hypoteser fører til enstemmige oppfatninger av hvordan mediene skal håndtere slike hendelser.
Debatten må også ta inn over seg fordelene ved å granske slike tragedier nærgående og åpenhjertig i redaktørstyrte publikasjoner, i stedet for at interessen og nysgjerrigheten forvises til arenaer uten redaksjonelle bidrag.
Auvinens videobudskap gjør oss bedre i stand til å diskutere ugjerningen. Derfor kan det til og med argumenteres for at YouTube burde beholdt dem, slik noen enslige medieforskere gjør. Men slike vurderinger blir nesten umulige i krysspresset mellom moralsk panikk og kommersielle hensyn.
Dermed forstummer samtalen altfor raskt. Nesten ingen får med seg at Auvinens nihilisme ikke bare hadde tradisjonell høyreekstrem bakgrunn, men tilsynelatende også inkorporerte anti-humanisme fra miljøbevegelsens mest dommedagsprofetiske ytterkant. Menneskesynet og sivilisasjonshatet vi kunne hatt godt av å snakke om, forblir ubelyst til neste terrorlignende massedrap igjen påkaller spekulasjoner om dataspill og nettsamfunn som elendighetens årsak.
Randi Rosenqvist, leder av Justisdepartementets rettsmedisinske kommisjon, sier til VG at hun fryktet en ny skolemassakre, og at «det er prisen for den voldsomme dekningen av slike hendelser». I et nettmøte på Dagbladet sier hun seg enig i at mediene bør slutte å vise bilder av massedrapsmenn og spekulere i årsaker.
Reaksjonen er rimelig, men trolig malplassert.
Etter skoledrapene i USA på 90-tallet, valgte noen aviser å flytte omtalen fra forsidene til innsiden og dempe bildebruken, for å motvirke dødelig herming. Hvis drap kan smitte via medieomtale, er dette en omtanke verdt å diskutere. Spesielt hvis det kan underbygges at forventningen om massedekning i krigsmundur er blant motivene som får unge mennesker til å beslutte seg for drap og selvmord.
Det er nesten umulig å etterprøve denne antakelsen. Nettopp derfor er det også uheldig hvis løse hypoteser fører til enstemmige oppfatninger av hvordan mediene skal håndtere slike hendelser.
Debatten må også ta inn over seg fordelene ved å granske slike tragedier nærgående og åpenhjertig i redaktørstyrte publikasjoner, i stedet for at interessen og nysgjerrigheten forvises til arenaer uten redaksjonelle bidrag.
Auvinens videobudskap gjør oss bedre i stand til å diskutere ugjerningen. Derfor kan det til og med argumenteres for at YouTube burde beholdt dem, slik noen enslige medieforskere gjør. Men slike vurderinger blir nesten umulige i krysspresset mellom moralsk panikk og kommersielle hensyn.
Dermed forstummer samtalen altfor raskt. Nesten ingen får med seg at Auvinens nihilisme ikke bare hadde tradisjonell høyreekstrem bakgrunn, men tilsynelatende også inkorporerte anti-humanisme fra miljøbevegelsens mest dommedagsprofetiske ytterkant. Menneskesynet og sivilisasjonshatet vi kunne hatt godt av å snakke om, forblir ubelyst til neste terrorlignende massedrap igjen påkaller spekulasjoner om dataspill og nettsamfunn som elendighetens årsak.
torsdag 15. november 2007
Journalister må avlæres
Beste kortversjon av deskmyter og journalisters fordommer om hva leserne ønsker, jeg har sett på lenge.
Robert Niles i Online Journalism Review river ugress med rot. Han tar for seg tre seiglivede myter:
- "Publikum tåler ikke lange saker". Tull, ungdommer leser 800 sider Harry Potter på en helg.
- "Detaljer kjeder leserne". Niles mener god sportsjournalistikk er full av fakta og at alle lesere ønsker detaljer. Overflatisk behandling er bare godt for reporter og desk.
- "Se opp for tall". Neida, all kvantifisering er en fordel, selv om mange pressefolk syns det er vrient.
Derfor mener Niles journalister må avlæres for å møte konkurransen om lesere på nett.
Robert Niles i Online Journalism Review river ugress med rot. Han tar for seg tre seiglivede myter:
- "Publikum tåler ikke lange saker". Tull, ungdommer leser 800 sider Harry Potter på en helg.
- "Detaljer kjeder leserne". Niles mener god sportsjournalistikk er full av fakta og at alle lesere ønsker detaljer. Overflatisk behandling er bare godt for reporter og desk.
- "Se opp for tall". Neida, all kvantifisering er en fordel, selv om mange pressefolk syns det er vrient.
Derfor mener Niles journalister må avlæres for å møte konkurransen om lesere på nett.
Velkommen til 2018
Avispapir forbudt i amerikanske storbyer etter miljøloven ble skjerpet i 2014. Stadig flere trykker avisa hjemme. Provisjonsmodellen faset ut av annonsesalget. Nettavisene får ikke lenger bruke nyhetskapsler til å målrette sin reklame.
Journalistikken lever i beste velgående, men det er enda vanskeligere å definere den. Men brukerjournalistikken er iallfall død.
Dette er blant mange morsomme spådommer i framtidsvisjonen Tilbakeblikk fra år 2018, presentert i Poynter Online. Den sto opprinnelig i NAA, og er skrevet av Howard Feinberg.
Journalistikken lever i beste velgående, men det er enda vanskeligere å definere den. Men brukerjournalistikken er iallfall død.
Dette er blant mange morsomme spådommer i framtidsvisjonen Tilbakeblikk fra år 2018, presentert i Poynter Online. Den sto opprinnelig i NAA, og er skrevet av Howard Feinberg.
søndag 11. november 2007
Har dere svarte dere også?
Sitatet er tillagt George Bush og gjengitt i en bok Dagbladet.no omtaler. Men det er høyst tvilsomt om Bush faktisk sa dette til Brasils president.
Norskinger
Christine Koht forteller i siste Amagasinet (ikke på nett) at hennes nyinnflyttede muslimske naboer bruker begrept "norskinger":
"..etter at jeg dummet meg ut sånn på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme..."
Og senere:
"Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glad i, med tittelen "Fordeler med muslimer.""
Kohts forslag er åpenbart velment, selv om jeg tviler på om det er klokt. Men jeg stoppet egentlig ved ordvalget norsking. Er det sant/vanlig at muslimer flest bruker dette om nordmenn? Jeg har nesten ikke hørt det, og bor tross alt i Oslo.
Et lite googlesøk tyder på at uttrykket er mest brukt av de som ligger kulturrelativismen nærmest. Jeg finner Antirasistisk senter, Thomas Hyland Eriksen, Fundamental.
Hvis Kohts naboer er så ufattelig høflige som hun skriver, snakker de da om norskinger av språklig avmektighet? Eller legger hun dem ord i munnen?
Jeg syns ordet er artig og har brukt det selv. Men det er jo nærmere svarting enn svart, nærmere pakkis enn pakistaner og ment litt nedsettende. Så hvorfor liker de urtolerante det så godt?
"..etter at jeg dummet meg ut sånn på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme..."
Og senere:
"Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glad i, med tittelen "Fordeler med muslimer.""
Kohts forslag er åpenbart velment, selv om jeg tviler på om det er klokt. Men jeg stoppet egentlig ved ordvalget norsking. Er det sant/vanlig at muslimer flest bruker dette om nordmenn? Jeg har nesten ikke hørt det, og bor tross alt i Oslo.
Et lite googlesøk tyder på at uttrykket er mest brukt av de som ligger kulturrelativismen nærmest. Jeg finner Antirasistisk senter, Thomas Hyland Eriksen, Fundamental.
Hvis Kohts naboer er så ufattelig høflige som hun skriver, snakker de da om norskinger av språklig avmektighet? Eller legger hun dem ord i munnen?
Jeg syns ordet er artig og har brukt det selv. Men det er jo nærmere svarting enn svart, nærmere pakkis enn pakistaner og ment litt nedsettende. Så hvorfor liker de urtolerante det så godt?
Abonner på:
Innlegg (Atom)