Billige løsninger

Diskusjonen om kvalitetsjournalistikkens økonomiske vilkår, forekommer meg litt rar. Den dreier seg gjerne om at grådige eiere ikke prioriterer kvalitet, eller at Norge er et for lite land. Nettet burde endre disse forutsetningene, men gjør det tilsynelatende ikke.
Svaret burde være nisjer. For hvorfor skal jeg lese om Tottenham Hotspurs, kinesisk minoritetspolitikk, Dylan, rederiskatt, Oslos drikkevann og klimatrusler i en nettavis som også bruker ressurser på håndball, Britney, slik sparer du 13 kroner i året, Lene Alexandra og Jackass?
Fordi det er økonomisk.
En bred nettavis har alt på ett sted, likt og ulikt. Den er rask, noen ganger god, ofte underholdende og forstår seg godt på å kommunisere innholdet. Noen av dem lenker dessuten systematisk ut, slik at jeg kan gå dypere i temaer som interesserer meg særlig.
Kostnaden er at jeg må lese mange saker som er dårlige. Journalisten er tilfeldig gjest i temaet, og skjønner ikke egentlig hva det handler om. Jeg risikerer direkte feilinformasjon, som da de fleste meldte at Bush mente Mandela var død. Redigerere og vaktsjefer skal forholde seg til så mange saksområder at de ikke kan forventes å ha god greie på særlig mange av dem, for å være hyggelig.
De beste nisjestedene i et lite språkmarked er kunnskapssterke. Men de har små ressurser, er gjerne sent ute og er svakere på presentasjon og kommunikasjon.
Løsningen burde være å sy sammen nisjeporteføljer slik at de fikk tilstrekkelig trafikk til å finansiere kvalitetsjournalistikk og rask formidling. Er det mulig?
Det mener danske Freeway, som kjøper opp nisjesteder.