Leser en liten bok, egentlig et langt essay; "The Persistence of Poverty: Why the Economics of the Well-off Can't Help the Poor" av Charles Karelis. Han drøfter hvorfor fattige oppfører seg på måter som forsterker og forlenger fattigdommen, så som å jobbe mindre enn andre, ikke spare, drikke mye og bryte loven. Se omtale av boka her.
Hvis du leste anmeldelsen, så du at det ikke dreier seg om vulgærdarwinistisk determinisme. Karelis drøfter snarere om det kan virke fornuftig å oppføre seg dumt, hvis omstendighetene er tilstrekkelig gale.
Det fikk meg til å tenke på helse. Når Oslo Øst røyker mer og trimmer mindre enn Oslo Vest, kunne det vel etter Karelis' hypoteser forklares med at utsiktene til å forlenge livet med noen år (i bakre ende), framstår som mest attraktivt for dem som har svært god råd. De vil kunne flytte til varme steder, ansette personlige pleiere, investere i tilrettelagt bolig, betale for andre tjenester utover de myndighetene tilbyr eldre.
Jo færre slike muligheter du har, jo mindre attraktivt blir det kanskje å bytte øyeblikkets gleder med litt lengre liv.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar