Tron
Det var vondt og rart å få beskjeden om at Tron er død. Jeg så mye til ham i oppveksten, enda han var et par år eldre enn meg. Fedrene våre Otto og Kristian, var nære venner hele livet gjennom. Slik ble det ikke med Tron og meg.
Jeg så voldsomt opp til den eldre fetteren. Han leste bestandig, og var en helt ustoppelig vidreformidler. Tron introduserte meg for Science Fiction da jeg vel var 13 og forklarte meg at det bare var å lese på engelsk, så ble man etter hvert god. Egentlig ganske typisk for Trons tilnærming.
Det ble Philip K. Dick, J.G. Ballard, Jack Vance og Alfred Bester i jakkelomma gjennom hele ungdomstida. Takk for hjelpen.
Lesningen og de internasjonale rivningene trakk Tron fra gutterommet på Trasop til politikken og organisasjonsarbeidet. Han raste av gårde, og dro utålmodig andre med seg. Fra ulovlige demonstrasjoner mot tennislandskamp mot raserent lag fra Sør-Afrika, via kampanjen mot atomvåpen, der mødrene våre, Marit og Wanda, alt hadde deltatt noen år før. Til SF, sosialisme, marxisme, leninisme, maoisme og stalinisme.
I ti års tid hadde vi veldig tett politisk kontakt. I SUF(m-l), frontorganisasjonene maoistene tok kontroll over, i forlag og plateselskap, bokhandel og AKP. Han var samtalepartner og refser, læremester og fantast, bølle og kamerat. Så skiltes våre veier.
Jeg har tenkt og sagt at den norske maoismen på ett vis var en karismatisk bevegelse med Tron Øgrim som guru. Det var, slik jeg husker det, nesten alltid Trons vurderinger som vant fram, enten det var på sommerleirens allmøter eller i Sentralkomiteens innerste arbeidsutvalg. Uten at det reduserer ansvaret og æren alle andre har for sine valg, dumme som kloke.
Det oppsto naturlig nok stor avstand mellom oss da jeg på slutten av 70-tallet kom i opposisjon og deretter forlot AKP. Vi ble aldri nære igjen, men fant en måte å omgås og kunne veksle vennlige ord, når vi ikke kranglet.
Trons altfor tidlige død er et stort tap. For de skjønne døtrene Maja, Liv og Ellen, for Marit og Leikny, for de nære vennene. Og for debatten, som ofte ble morsommere med Tron.
(Her er en blogg med lenker til det meste om Tron og hans bortgang.)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
I dagens Klassekampen leser jeg at Tron er gått bort, og - til min overaskelse, må jeg medgi - kjenner jeg tristhet og savn over denne nyheten. Vi hadde noen få, men poengterte - og ofte morsomme - samtaler, Tron og jeg, de gangene jeg traff på ham og når det passet med en prat. Det skjedde, betegnende nok, ofte i en bokhandel. I Oslo. Eller i Amsterdam, min hjemby i 80- og dels i 90-årene, da jeg minst to-tre ganger, helt tilfeldig og med års mellomrom, traff på Tron i mine favorittbokhandler, en av dem et antikvariat/bruktbokhandel, hvoretter vi i sistnevnte lokaliteter tilbrakte to-tre timer letende, krypende og klatrende, i kilometerlange- og høye hyller og glasskap etter noen bestemte titler/forfattere som Tron bare MÅTTE ha tak i, alt mens han ivrig foreleste om Det Nederlandske Ost-Indiske kompani, Max Havelaar og koloniseringen av Indonesia. Etter en samtale - som denne - med Tron, følte jeg meg løftet. Jeg hadde jeg lært noe NYTT, også om emner jeg syntes jeg visste ganske mye om fra før, for eksempel nederlandsk kolonialisme. Vi var aldri personlige i samtalene våre, likevel følte jeg at vi kjente hverandre på et vis. Tross alt hadde vi gått i samme demonstrasjonstog og vært på hils siden midten av 70-årene. I alle fall kjente jeg varme og sympati for Tron, og respekt for hans engasjement, uansett om jeg ikke var enig alltid. Jeg vil savne Tron og det er trist å vite at jeg ikke kommer til å treffe på ham i noen bokhandel i Amsterdam eller Oslo igjen. Jeg tenker på dere, familie og venner, som står Tron nærmest. Jeg ønsker dere styrke og at dere får en god avskjed med Tron.
(Om det hadde vært mulig, ville jeg
ha deltatt i bisettelsen.)
Legg inn en kommentar