Sexslaver

Er de prostituerte vår tids slaver?

Hvor mange prostituerte som egentlig er sex-slaver, er ganske vanskelig å svare på. Det forekommer åpenbart i skremmende mange tilfeller. Men de siste årene er det i rike land blitt stadig mer vanlig å omtale menneskehandel, trafficking, som den viktigste drivkraften bak prositusjonen. Det er ganske tvilsomt.

Forestillingen om at de fleste utenlandske prostituerte i Norge er ofre for trafficking, har ulike og dels motstridende grunnlag. Dette er noen av dem:

- (Nesten) ingen kvinner vil prostituere seg frivillig. Det strider mot menneskenaturen.

- Det er så dyrt å ta seg fra Nigeria til Norge, at noen må stå bak.

- Afrikanske kvinner er så overtroiske at de kan tvinges med trolldomstrusler.

- Unge jenter fra Estland og Moldova lar seg lure av løfter om gode jobber, men tvinges ved ankomst til å selge sex.



Hva er så spesielt med sexhandel?



- Jeg gjorde det for penga, elskling, alltid for penga. Ava Gardner.

- Jeg er en hore. Alle skuespillere er horer. Vi selger kroppen til den som byr mest. William Holden.

- Jeg begynte i bransjen for penger, og kunsten kom senere. Charlie Chaplin.



Alt inntektsbringende arbeid innebærer grader av "salg av kroppen". Prester, gartnere, skuespillere, lærere og kelnere bruker kroppen i utøvelse av yrket. I virkeligheten selger de jo ikke kroppen, de leier ut deler av den. Det spesielle med prostituerte, er tilsynelatende at de leier ut kroppen til andres seksuelle tilfredsstillelse.



Men det er de heller ikke alene om. Nakendansere får betalt for å skape seksuell opphisselse, en vanlig forutsetning for tilfredsstillelse. Pornoskuespillere gjør det samme. Dette strider åpenbart mot mange menneskers personlige moral. Men hvis det ikke skader en tredjepart, må det å la seg avbilde på en slik måte at noen blir opphisset av det, tilhøre den private moralens sfære og derfor være unndratt offentlig regulering. Hvordan denne "varen" kan omsettes, lar seg derimot regulere.



De fleste vil kanskje mene at seksuell kroppskontakt (samleie, onanering, pornoinnspilling) er så nærgående handlinger at å utføre disse mot betaling, skiller seg vesentlig fra å servere kaffe latte. At lapdansing befinner seg i en gråsone, mens nakenfotografering er greit. Men disse grensene flytter seg, periodevis veldig raskt.



Hvis noen frivillig velger å utføre en handling flertallet regner som moralsk tvilsom eller forkastelig, handler muligheten til å forby handlingen om grensene for personlig frihet.



Hvis noen tvinges til å leie ut kroppen for andres seksuelle tilfredsstillelse, er det tvangen som må forbys. Men både forbud mot prostitusjon (USA) og forbud mot å betale for samleie (Sverige), bunner i et ønske om å lovregulere bort uønsket atferd. Historisk dreier det seg om anstrengelser for å pålegge et mindretall flertallets moral. I dagens europeiske debatt, begrunnes lovforslagene med at prostitusjon må skyldes tvang. Det svenske forbudet forutsetter at horekunden pr. definisjon utøver vold mot den prostituerte.



Det er mildt sagt vanskelig å påvise at all prostitusjon bygger på tvang i vanlig forstand. Det er trolig umulig fordi det ikke er sant. Men nyere sosiologi løser dette problemet for spesielt den grensekryssende sexhandelen, altså for estiske prostituerte i Oslo eller svenske sexturister i Thailand, ved å vise til "systemisk tvang".



Tankegangen er besnærende. De enorme økonomiske forskjellene mellom Norge og Nigeria, representerer en tvangssituasjon for kvinner som vil brødfø familien. Dermed er ikke valget om å selge sex i utlandet, egentlig frivillig. Og de som tjener penger på en kvinnes beslutning om å reise til utlandet for å selge sex, driver pr. definisjon med trafficking.



Resonnementet reiser likevel like mange spørsmål som det besvarer. Det utelukker helt at noen kan ønske å selge sex, selv om de kan leve godt på andre måter. Da gjør vi indirekte våre egne moralnormer og følelser til allmenngyldige, noe erfaringer med fordommer mot homoseksualitet eller piercing viser at vi ikke bør gjøre. Samtidig forutsetter det at vi fratar de kvinnene som forteller at de frivillig selger sex, all meningsberettigelse.


Og hvis systemisk tvang er det samme som annen tvang, og fattigdom er det samme som relativ fattigdom, blir det helt uråd å avskaffe tvang uten å avskaffe ulikheter. Bare kommunismen har forsøkt det, og selv i de kommunistiske landene forekom betydelig prostitusjon. Den var kanskje sjeldnere, fordi kundegrunnlaget var mindre, men kanskje også mindre frivillig enn den er under kapitalismen.


Samfunnsforskerne May-Len Skillbrei og Irina Polyakova ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo leverte i mai 2006 en rapport til Justisdepartementet om østeuropeisk prostitusjon i Norge.



Der framgår det tydelig at mange av kvinnene utnyttes økonomisk. I de aller fleste tilfellene forskerne har undersøkt, skjer det ved at halliker forsyner seg tildels grovt av fortjenesten deres. Flere av hallikene er forøvrig kvinner, oftest eks-prostituerte. Samtidig går det fram at de fleste prostituerte som er intervjuet, har visst hva de valgte som yrke. Flere solgte sex i hjemlandet, før de kom til Oslo. Noen forteller at de kunne hatt sekretærjobb, men at betalingen var for dårlig. Ønsket om mer penger og et bedre liv, fikk dem til å velge sexsalg i Norge.



Hva fører forbud til?

Tilhengerne av forbud mot sexkjøp, mener det vil redusere en etter deres mening nedverdigende og kvinnefiendtlig næringsvei med sterkt innslag av tvang og ekstremt høy yrkesrisiko. Motstanderne, blant dem Pro-Sentret, mener det vil drive sexhandelen under jorda og gi bakmenn og halliker mer makt.

Sverige er referansen. Der ble kjøp av sex forbudt i 1999. Lovbestemmelsen har tilsynelatende redusert gateprostitusjonen drastisk, 41 prosent er antydet, men det foreligger ikke ennå entydige svar på om den totale sexhandelen er redusert. Jeg velger å tro at den er det, utfra loven om tilbud og etterspørsel.

En tilsvarende norsk lov har betydelig sympati i medier og Storting. Den kan redusere gateprostitusjonen ved at sexkjøpere utsettes for en strafferettslig risiko. Hvis en lov skal virke avskrekkende, må trolig noen saker pådømmes, noe som antakelig krever vitenutsagn fra den prostituerte.

Den vil trolig dempe faren for at mørkhudede jenter behandles som prostituerte bare de beveger seg i Oslo sentrum sent en kveld, slik flere av dem forteller om.

Den kan begrense markedet for halliker og menneskesmuglere. Da kan den også begrense markedet som gjør at en estisk 19-åring vil selge sex i Oslo framfor å jobbe som sekretær i Tallin for lav betaling. Samtidig kan den medføre at hun velger å prostituere seg på annet sted der risikoen kanskje er større og betalingen lavere enn i Europas rikeste land.

Den kan helt sikkert ikke avskaffe prostitusjon.

Hvis det er den ubehagelig synlige prostitusjonen vi vil til livs, er et slikt forbud trolig ganske effektivt. Men hvis det er bakmenn og menneskesmuglere som skal stanses, vil et forbud i beste fall ha begrenset verdi. Forbudet kan også øke etableringskostnadene for prostituerte utlendinger, og slik gi profitørene større gevinst og makt.

EU-utvidelsen har tilsynelatende svekket de baltiske prostituertes behov for halliker. "Vera" forteller til Skillbrei og Polyakova:

- Vi fra Baltikum er uavhengige av halliker. Vi har normale pass nå som vi er et EU-land.

I et landskap med streng migrasjonskontroll, blir mange som migrerer fra fattige til rike land avhengige av en tredjepart, skriver Skillbrei og Polyakova.

Fri innvandring er trolig den eneste reformen som helt effektivt kan undergrave mellommennenes rolle. Og det er vel ikke aktuelt?



Er de prostituerte fanger?

Mye taler mot den antakelsen. For hvis prostitusjon er en business, gjelder også at maksimal kundetilfredshet for lavest mulige pris, er vinneroppskriften.

Med mindre ingen prostituerer seg frivillig, eller de er altfor få til å betjene markedet, må vi anta at de frivillige her har to fortrinn: De trenger ikke finansiere bakmann, og har derfor større marginer i priskonkurransen. Og de har valgt yrket, derfor kunne man anta at de er mer etterspurt enn en tvangsarbeider. Rapporten fra Skillbrei og Polyakova tyder på at mange kunder nå spør de prostituerte om de jobber frivillig.

Hvis de prostituerte er "fanger", må det kreve mye og kostbar arbeidskraft å passe på dem. For nigerianernes vedkommende er dette søkt forklart ved at de tror på voodoo eller trollmannskunst, men det er ikke godt dokumentert. Det er vanskelig å kapre kunder i et fengsel, så de prostituerte må bevege seg fritt utendørs. Hvis de jobber fra leilighet, er det trolig ingen kundemagnet om det sitter en russer på gangen mens de selger sine tjenester. Østeuropeiske kvinner forskerne intervjuet, fortalte at det var lett å komme seg unna en hallik og at jenter med bakmenn blir sett ned på i bransjen.

Politiet sjekker ofte de prostituertes dokumenter. Derfor har de dem oftest på seg, og forestillingen om at de jages papirløse på gata, stemmer trolig ikke.

En variant er at de lokkes til rike land med løfte om vanlig arbeid. Det er rimelig å tro at det skjer. Men er det sannsynlig at det gjelder et stort antall? Når virkeligheten kommer for dagen, vil jo argumentene over gjelde. Vi vet dessuten fra innvandringsmønstre at kunnskap om de enkelte lands regler og politimetoder, sprer seg raskt. Det burde tilsi at også falske løfter om gode jobber, fort ble gjennomskuet.

De 15 østeuropeiske kvinnene Skillbrei og Polyakova dybdeintervjuet, hadde alle reist til Norge for å selge sex.

Politiet i Oslo har en egen gruppe som motarbeider trafficking. Etterforskningen gir lite resultat, avhør av kvinner fra Øst-Europa og Afrika gir sjelden grunnlag for tiltale. Sentrale polititjenestemenn legger ikke skjul på at de mener omfanget av tvang er sterkt overdrevet og at de fleste tilreisende prostituerte er i Norge nokså frivillig. De visste hva de kom for, selv om noen av dem utnyttes økonomisk.

Tar FN feil?

FNs hovedforsamling har slått fast at mellom en og fire millioner mennesker er ofre for menneskehandel. Som mange likende anslag, har nok også dette et element av "tenk på et tall og gang det med to". Men det er ingen tvil om at slaveliknende transport av mennesker fortsatt foregår.

Den er mest utbredt i fattige land, der rent slaveri også overlever. Kampen mot menneskehandel burde kanskje konsentreres mest om de groveste tilfellene, der barn selges til sexslaveri eller tvangsarbeid og kvinner til bordeller.

Når nordiske feminister heller prioriterer den åpenbart mer frivillige prostitusjonen i egne og nærliggende land, skyldes det kanskje at det er selve sexhandelen de først og fremst vil til livs.

Sveriges likestillingsminister Claes Borgström foreslo i april 2006 at landet skulle trekke seg fra VM i fotball. Slik ville han ha svenskene med i protest mot antatt økning av sexsalg og sexkjøp under gigantarrangementet.Tysk politi etterforsket den antatt økte trafikkeringen av (tvags)prostituerte til landet under VM, som i mediene var antatt å kunne ramme 40.000 hovedsakelig østeuropeiske kvinner. Etterforskningen fant fem traffickingofre.