Jeg er på nordnorsk journalistkonferanse i Tromsø, Svarte Natta. Første foredragsholder er forsker Ivar Andenæs fra Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Han lener seg over laptopen og myser mot en liten skjerm mens han navigerer i mappene i Windows. Powerpoint har ikke nådd Østfold.
Andenæs har undersøkt nordnorske nettaviser for konferansen. Største nettavis er Avisa Nordland med 17 saker pr. dag (flere fra NTB). Folkebladet har 16 daglige saker. Fordelingen av saker er omtrent som i papirutgavene, med litt mer trafikkstoff, rimelig nok.
Mye mer enkildejournalistikk enn i papir. Noe forklares med hendelsesnyheter der politi og brannvesen er kilde.
Mer klipp fra andre aviser, forteller Andenæs. Uklart om det dreier seg om tjueri eller akseptabel sitering. Er dette forskning?
Andenæs leter etter pekestokk, men det fins dessverre ikke i konferansesalen på SAS-hotellet.
87 prosent av Altapostens nettutgave kommer fra papiravisa samme dag. Helgeland Arbeiderblad legger ut stoffet på forhånd, hele 78 prosent tilhører denne kategorien. Bladet Vesterålen ligger iflg Andenæs avisredaktørenes ideal; nettet som appetittvekker for avisa.
(- Så har jeg sett litt på klikk, da.)
Bildeserier populært, siden det gir ett klikk pr. bilde pr. bruker. Mye sexy, snæksi stoff Nordlys, mener forskeren. Sexy damer i snølandskap.
Andenæs mener man heller bør telle brukere enn klikk. Men det gjør man jo?
Andenæs' rapport legges ut på IJs hjemmeside en halv time etter foredragets slutt.
Steinulf Henriksen, Folkebladet og Børje Klæboe Eidissen, Avisa Nordland, supplerer Andenæs på podiet. Verken Henriksen eller Eidissen vil beskrive en fastlagt nettstrategi, men legger vekt på at veien blir til under marsjen. Folkebladet er forøvrig i ferd med å endre nettsatsingen til mer originalstoff, mindre skuffevare.
Debatten dreier seg om bildeserier. Eidissen forklarer at seriene med bikinijenter får enorm trafikk de første dagene, men så dør de ut. Har også flere bildeserier med mye klær.
Journalist Pål Hansen i salen har en god observasjon han kaller gressbrann. Han er for tida tillitsvalgt og intervjues ganske ofte. Hvis en journalist misforstår intervjuobjektet, sprer feiltakelsen seg raskere enn brann i gress fordi nettpublikasjonene klipper og limer veldig ukritisk.
Arne Krumsvik presenterer Nettundersøkelsen 2007, hans eget produkt.
Konklusjon: Svært uklare strategier bak norske nettaviser. Få kan svare på Spice Girls' spørsmål: What do you really, really want.
To svar går igjen:
1. flerkanaltilbud, øke totalt tidsforbruk på mediehuset
2. markedsføre papirutgaven mot yngre lesere
28 prosent bruker papiravisa sjeldnere etter at de ble brukere av nettutgaven, men de langt flese melder uendret tidsbruk. Veldig uklart om dette reflekterer faktisk handling, eller ambisjon.
Men den høye andelen betyr at avisene står brukbart sterkt når abonnentene skal fornye. Så lenge de oppfatter at de leser papirutgaven like mye eller mer, er sjansen for ny girobetaling stor.
Krumsvik: Men hvis innholdet nett og papir er det samme, hvorfor skal leserne på sikt bruke mer tid på mediehuset?
PP-bildene blafrer raskt, som vanlig når nettguruen foredrar.
Katastrofefoilen, kaller han bildet som antyder at unge i etableringsfasen er minst begeistret for avisene. Avisenes opplagsfall skyldes singellivet, ikke nettet(!)
Nesten alle syns nettutgaven er dårligere enn papir. Paradoks: Vil trekke avislesere via nettet. Skjermer avisas beste saker og lager suboptimal nettavis. Det skal bygge merkevare og skape lojalitet?
Interessant at Krumsvik mener danske avishus har mer framskreden nettstrategi enn de norske. De legger større vekt på å gi bedriften flere bein å stå på, mens norske, særlig sørnorske redaktører, legger større vekt på å forsvare papiravisa via nettsatsingen.
59 prosent av norsnorske redaktører regner med å tjene penger på nettet i løpet av tre år. 56 prosent i nord vil starte betaltjenester, mot halvparten i Sør-Norge.
Journalist Jan Gunnar Furuly i Aftenposten holder seminar om kildesøk i communities. Furuly er oppvokst i Karasjok og har fult nettutviklingen intenst i mange år.
Intet land i verden har større andel facebookprofiler enn Norge (721 000 nordmenn).
Furuly viser sin egen facebookside, som toppes av "1 naughty request" :)
Forteller om Heidi Molstad Andresen, journalist i Hallingdalen, som har skaffet seg 600 kilder via en gruppe hun opprettet på Facebook. Se og Hør mest aktive av norske redaksjoner på dette feltet, reporterne der jobber hardt for å komme på kjendisenes vennelister.
(Jeg falt litt av facebookdebatten, som dels handler om det er farlig for journalister å avdekke kildenettet sitt via tjenesten. Surfing brakte meg denne, en ganske spennende observasjon fra ABCNyheter, som føler behov for å sensurere annonsene på forsida.)
Petter Beckmann fra svenske Södra Sidan innleder om folkejournalistikk, også kjent som public journalism. Tema: Hvorfor holder det ikke å bare snakke med folk?
Beckmanns mål er å gjøre journalistikken mer anvendelig. Södra Sidan er en gratisavis, opplag 40.000, startet for to år siden på Skärholmen. Tegner skisse over nedslagsfeltet. Beckmann antar at leserne består av en rekke undersamfunn, f.eks eldre, svensketniske villaeiere, venstreorienterte, sekulære kurdere, tradisjonelle somaliere. Målet er å finne fram til hva de har felles. Avisa som et "torg" for felles problemløsning.
Salen er tilsynelatende ganske skeptisk til Beckmann. Han får spørsmål om hvordan avisa velger ut stemmene som skal skape samhold i lokalmiljøet, om ikke dette blir konfliktsky journalistikk.
lørdag 27. oktober 2007
tirsdag 23. oktober 2007
Billige løsninger
Diskusjonen om kvalitetsjournalistikkens økonomiske vilkår, forekommer meg litt rar. Den dreier seg gjerne om at grådige eiere ikke prioriterer kvalitet, eller at Norge er et for lite land. Nettet burde endre disse forutsetningene, men gjør det tilsynelatende ikke.
Svaret burde være nisjer. For hvorfor skal jeg lese om Tottenham Hotspurs, kinesisk minoritetspolitikk, Dylan, rederiskatt, Oslos drikkevann og klimatrusler i en nettavis som også bruker ressurser på håndball, Britney, slik sparer du 13 kroner i året, Lene Alexandra og Jackass?
Fordi det er økonomisk.
En bred nettavis har alt på ett sted, likt og ulikt. Den er rask, noen ganger god, ofte underholdende og forstår seg godt på å kommunisere innholdet. Noen av dem lenker dessuten systematisk ut, slik at jeg kan gå dypere i temaer som interesserer meg særlig.
Kostnaden er at jeg må lese mange saker som er dårlige. Journalisten er tilfeldig gjest i temaet, og skjønner ikke egentlig hva det handler om. Jeg risikerer direkte feilinformasjon, som da de fleste meldte at Bush mente Mandela var død. Redigerere og vaktsjefer skal forholde seg til så mange saksområder at de ikke kan forventes å ha god greie på særlig mange av dem, for å være hyggelig.
De beste nisjestedene i et lite språkmarked er kunnskapssterke. Men de har små ressurser, er gjerne sent ute og er svakere på presentasjon og kommunikasjon.
Løsningen burde være å sy sammen nisjeporteføljer slik at de fikk tilstrekkelig trafikk til å finansiere kvalitetsjournalistikk og rask formidling. Er det mulig?
Det mener danske Freeway, som kjøper opp nisjesteder.
Svaret burde være nisjer. For hvorfor skal jeg lese om Tottenham Hotspurs, kinesisk minoritetspolitikk, Dylan, rederiskatt, Oslos drikkevann og klimatrusler i en nettavis som også bruker ressurser på håndball, Britney, slik sparer du 13 kroner i året, Lene Alexandra og Jackass?
Fordi det er økonomisk.
En bred nettavis har alt på ett sted, likt og ulikt. Den er rask, noen ganger god, ofte underholdende og forstår seg godt på å kommunisere innholdet. Noen av dem lenker dessuten systematisk ut, slik at jeg kan gå dypere i temaer som interesserer meg særlig.
Kostnaden er at jeg må lese mange saker som er dårlige. Journalisten er tilfeldig gjest i temaet, og skjønner ikke egentlig hva det handler om. Jeg risikerer direkte feilinformasjon, som da de fleste meldte at Bush mente Mandela var død. Redigerere og vaktsjefer skal forholde seg til så mange saksområder at de ikke kan forventes å ha god greie på særlig mange av dem, for å være hyggelig.
De beste nisjestedene i et lite språkmarked er kunnskapssterke. Men de har små ressurser, er gjerne sent ute og er svakere på presentasjon og kommunikasjon.
Løsningen burde være å sy sammen nisjeporteføljer slik at de fikk tilstrekkelig trafikk til å finansiere kvalitetsjournalistikk og rask formidling. Er det mulig?
Det mener danske Freeway, som kjøper opp nisjesteder.
mandag 22. oktober 2007
Nullvekst
Går det an å drive samfunnsøkonomi eller bedrift med nullvekst som mål?
Hva har egentlig Martin Kolberg i tankene?
Han sier til VG:
- Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen, vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer. Det vil ikke gå, sier Kolberg.
Han mener Norge som et lite, men rikt land må gå foran i jakten på de nye samfunnsmålene.
- Dette er utfordringer som markedet aldri vil klare. Vi har ingen endelig oppskrift på hvordan en slik snuoperasjon skal gjøres, men det er bare sosialdemokratiet som kan gå i spissen for en slik tenkning.
Er det veksten i BNP som skal stoppe? Det krever vel brems i oljeprisveksten, noe som trolig ikke er miljøvennlig.
Er det bedriftenes overskudd? Samlet børsverdi? Personlig forbruk?
Hvis bnp vokser, men gjennomsnittlig personlig forbruk fryses, hva skjer da?
Ap ønsker radikalt større utjevning. Hvis man fryser lønningenes realverdi og det offentlige forbruket, men verdensøkonomien og oljeprisen vokser, må det vel sterke virkemidler til for å hindre forbruksvekst hos eiere og ledere.Hvis det igjen fører til stagnasjon i næringslivet, evt kombinert med utflagging, blir det flere for offentlig sektor å understøtte.
Da må vel ytelsene til disse senkes i realverdi, for å nå Kolbergs mål om stopp i offentlig sektor. Med mindre det er en ønsket gevinst i å flytte folk fra høyt betale jobber og ditto forbruk til magrere ledighet?
Hvis man lar overklassen øke forbruket, men fryser lønnsmottakernes realinntekt i gode tider, får man vel vekst i svart sektor kombinert med sosial misnøye og økt rom for populisme på begge sider. Det høres som en oppskrift for å svekke Ap og raskt øke forbruket igjen.
Hvis man demper innovasjon, private insitamenter og allmenn tilfredshet ved hjelp av et skatte- og avgiftsregime som setter ned temperaturen hele veien, blir vel Norge
a. mer avhengig av olje/gass,
b. mindre i stand til å bringe fram miljøteknologi og
c. kanskje mindre velvillig til å hjelpe fattige land?
En global vekstbrems omgår kanskje noen av disse problemene. Men da må vel tusenårsmålene forskyves litt, med mindre man tenker seg et globalt finansregime. Urealistisk er det iallfall.
Konjunktursvingninger kan gi periodisk nedgang. Det fører alltid til sosiale problemer i rike og økt dødsrate i fattige land. Jeg er også usikker på om lavkonjunkturer historisk har bremset miljøproblemene.
Det forekommer meg at aggressiv prising av miljøskadelig forbruk, er en mer effektiv oppskrift. Men kanskje en dårligere valgkampsak enn moralprat man ikke har tenkt å gjennomføre.
Hva har egentlig Martin Kolberg i tankene?
Han sier til VG:
- Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen, vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer. Det vil ikke gå, sier Kolberg.
Han mener Norge som et lite, men rikt land må gå foran i jakten på de nye samfunnsmålene.
- Dette er utfordringer som markedet aldri vil klare. Vi har ingen endelig oppskrift på hvordan en slik snuoperasjon skal gjøres, men det er bare sosialdemokratiet som kan gå i spissen for en slik tenkning.
Er det veksten i BNP som skal stoppe? Det krever vel brems i oljeprisveksten, noe som trolig ikke er miljøvennlig.
Er det bedriftenes overskudd? Samlet børsverdi? Personlig forbruk?
Hvis bnp vokser, men gjennomsnittlig personlig forbruk fryses, hva skjer da?
Ap ønsker radikalt større utjevning. Hvis man fryser lønningenes realverdi og det offentlige forbruket, men verdensøkonomien og oljeprisen vokser, må det vel sterke virkemidler til for å hindre forbruksvekst hos eiere og ledere.Hvis det igjen fører til stagnasjon i næringslivet, evt kombinert med utflagging, blir det flere for offentlig sektor å understøtte.
Da må vel ytelsene til disse senkes i realverdi, for å nå Kolbergs mål om stopp i offentlig sektor. Med mindre det er en ønsket gevinst i å flytte folk fra høyt betale jobber og ditto forbruk til magrere ledighet?
Hvis man lar overklassen øke forbruket, men fryser lønnsmottakernes realinntekt i gode tider, får man vel vekst i svart sektor kombinert med sosial misnøye og økt rom for populisme på begge sider. Det høres som en oppskrift for å svekke Ap og raskt øke forbruket igjen.
Hvis man demper innovasjon, private insitamenter og allmenn tilfredshet ved hjelp av et skatte- og avgiftsregime som setter ned temperaturen hele veien, blir vel Norge
a. mer avhengig av olje/gass,
b. mindre i stand til å bringe fram miljøteknologi og
c. kanskje mindre velvillig til å hjelpe fattige land?
En global vekstbrems omgår kanskje noen av disse problemene. Men da må vel tusenårsmålene forskyves litt, med mindre man tenker seg et globalt finansregime. Urealistisk er det iallfall.
Konjunktursvingninger kan gi periodisk nedgang. Det fører alltid til sosiale problemer i rike og økt dødsrate i fattige land. Jeg er også usikker på om lavkonjunkturer historisk har bremset miljøproblemene.
Det forekommer meg at aggressiv prising av miljøskadelig forbruk, er en mer effektiv oppskrift. Men kanskje en dårligere valgkampsak enn moralprat man ikke har tenkt å gjennomføre.
fredag 19. oktober 2007
Sexslaver
Er de prostituerte vår tids slaver?
Hvor mange prostituerte som egentlig er sex-slaver, er ganske vanskelig å svare på. Det forekommer åpenbart i skremmende mange tilfeller. Men de siste årene er det i rike land blitt stadig mer vanlig å omtale menneskehandel, trafficking, som den viktigste drivkraften bak prositusjonen. Det er ganske tvilsomt.
Forestillingen om at de fleste utenlandske prostituerte i Norge er ofre for trafficking, har ulike og dels motstridende grunnlag. Dette er noen av dem:
- (Nesten) ingen kvinner vil prostituere seg frivillig. Det strider mot menneskenaturen.
- Det er så dyrt å ta seg fra Nigeria til Norge, at noen må stå bak.
- Afrikanske kvinner er så overtroiske at de kan tvinges med trolldomstrusler.
- Unge jenter fra Estland og Moldova lar seg lure av løfter om gode jobber, men tvinges ved ankomst til å selge sex.
Hva er så spesielt med sexhandel?
- Jeg gjorde det for penga, elskling, alltid for penga. Ava Gardner.
- Jeg er en hore. Alle skuespillere er horer. Vi selger kroppen til den som byr mest. William Holden.
- Jeg begynte i bransjen for penger, og kunsten kom senere. Charlie Chaplin.
Alt inntektsbringende arbeid innebærer grader av "salg av kroppen". Prester, gartnere, skuespillere, lærere og kelnere bruker kroppen i utøvelse av yrket. I virkeligheten selger de jo ikke kroppen, de leier ut deler av den. Det spesielle med prostituerte, er tilsynelatende at de leier ut kroppen til andres seksuelle tilfredsstillelse.
Men det er de heller ikke alene om. Nakendansere får betalt for å skape seksuell opphisselse, en vanlig forutsetning for tilfredsstillelse. Pornoskuespillere gjør det samme. Dette strider åpenbart mot mange menneskers personlige moral. Men hvis det ikke skader en tredjepart, må det å la seg avbilde på en slik måte at noen blir opphisset av det, tilhøre den private moralens sfære og derfor være unndratt offentlig regulering. Hvordan denne "varen" kan omsettes, lar seg derimot regulere.
De fleste vil kanskje mene at seksuell kroppskontakt (samleie, onanering, pornoinnspilling) er så nærgående handlinger at å utføre disse mot betaling, skiller seg vesentlig fra å servere kaffe latte. At lapdansing befinner seg i en gråsone, mens nakenfotografering er greit. Men disse grensene flytter seg, periodevis veldig raskt.
Hvis noen frivillig velger å utføre en handling flertallet regner som moralsk tvilsom eller forkastelig, handler muligheten til å forby handlingen om grensene for personlig frihet.
Hvis noen tvinges til å leie ut kroppen for andres seksuelle tilfredsstillelse, er det tvangen som må forbys. Men både forbud mot prostitusjon (USA) og forbud mot å betale for samleie (Sverige), bunner i et ønske om å lovregulere bort uønsket atferd. Historisk dreier det seg om anstrengelser for å pålegge et mindretall flertallets moral. I dagens europeiske debatt, begrunnes lovforslagene med at prostitusjon må skyldes tvang. Det svenske forbudet forutsetter at horekunden pr. definisjon utøver vold mot den prostituerte.
Det er mildt sagt vanskelig å påvise at all prostitusjon bygger på tvang i vanlig forstand. Det er trolig umulig fordi det ikke er sant. Men nyere sosiologi løser dette problemet for spesielt den grensekryssende sexhandelen, altså for estiske prostituerte i Oslo eller svenske sexturister i Thailand, ved å vise til "systemisk tvang".
Tankegangen er besnærende. De enorme økonomiske forskjellene mellom Norge og Nigeria, representerer en tvangssituasjon for kvinner som vil brødfø familien. Dermed er ikke valget om å selge sex i utlandet, egentlig frivillig. Og de som tjener penger på en kvinnes beslutning om å reise til utlandet for å selge sex, driver pr. definisjon med trafficking.
Resonnementet reiser likevel like mange spørsmål som det besvarer. Det utelukker helt at noen kan ønske å selge sex, selv om de kan leve godt på andre måter. Da gjør vi indirekte våre egne moralnormer og følelser til allmenngyldige, noe erfaringer med fordommer mot homoseksualitet eller piercing viser at vi ikke bør gjøre. Samtidig forutsetter det at vi fratar de kvinnene som forteller at de frivillig selger sex, all meningsberettigelse.
Og hvis systemisk tvang er det samme som annen tvang, og fattigdom er det samme som relativ fattigdom, blir det helt uråd å avskaffe tvang uten å avskaffe ulikheter. Bare kommunismen har forsøkt det, og selv i de kommunistiske landene forekom betydelig prostitusjon. Den var kanskje sjeldnere, fordi kundegrunnlaget var mindre, men kanskje også mindre frivillig enn den er under kapitalismen.
Samfunnsforskerne May-Len Skillbrei og Irina Polyakova ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo leverte i mai 2006 en rapport til Justisdepartementet om østeuropeisk prostitusjon i Norge.
Der framgår det tydelig at mange av kvinnene utnyttes økonomisk. I de aller fleste tilfellene forskerne har undersøkt, skjer det ved at halliker forsyner seg tildels grovt av fortjenesten deres. Flere av hallikene er forøvrig kvinner, oftest eks-prostituerte. Samtidig går det fram at de fleste prostituerte som er intervjuet, har visst hva de valgte som yrke. Flere solgte sex i hjemlandet, før de kom til Oslo. Noen forteller at de kunne hatt sekretærjobb, men at betalingen var for dårlig. Ønsket om mer penger og et bedre liv, fikk dem til å velge sexsalg i Norge.
Hva fører forbud til?
Tilhengerne av forbud mot sexkjøp, mener det vil redusere en etter deres mening nedverdigende og kvinnefiendtlig næringsvei med sterkt innslag av tvang og ekstremt høy yrkesrisiko. Motstanderne, blant dem Pro-Sentret, mener det vil drive sexhandelen under jorda og gi bakmenn og halliker mer makt.
Sverige er referansen. Der ble kjøp av sex forbudt i 1999. Lovbestemmelsen har tilsynelatende redusert gateprostitusjonen drastisk, 41 prosent er antydet, men det foreligger ikke ennå entydige svar på om den totale sexhandelen er redusert. Jeg velger å tro at den er det, utfra loven om tilbud og etterspørsel.
En tilsvarende norsk lov har betydelig sympati i medier og Storting. Den kan redusere gateprostitusjonen ved at sexkjøpere utsettes for en strafferettslig risiko. Hvis en lov skal virke avskrekkende, må trolig noen saker pådømmes, noe som antakelig krever vitenutsagn fra den prostituerte.
Den vil trolig dempe faren for at mørkhudede jenter behandles som prostituerte bare de beveger seg i Oslo sentrum sent en kveld, slik flere av dem forteller om.
Den kan begrense markedet for halliker og menneskesmuglere. Da kan den også begrense markedet som gjør at en estisk 19-åring vil selge sex i Oslo framfor å jobbe som sekretær i Tallin for lav betaling. Samtidig kan den medføre at hun velger å prostituere seg på annet sted der risikoen kanskje er større og betalingen lavere enn i Europas rikeste land.
Den kan helt sikkert ikke avskaffe prostitusjon.
Hvis det er den ubehagelig synlige prostitusjonen vi vil til livs, er et slikt forbud trolig ganske effektivt. Men hvis det er bakmenn og menneskesmuglere som skal stanses, vil et forbud i beste fall ha begrenset verdi. Forbudet kan også øke etableringskostnadene for prostituerte utlendinger, og slik gi profitørene større gevinst og makt.
EU-utvidelsen har tilsynelatende svekket de baltiske prostituertes behov for halliker. "Vera" forteller til Skillbrei og Polyakova:
- Vi fra Baltikum er uavhengige av halliker. Vi har normale pass nå som vi er et EU-land.
I et landskap med streng migrasjonskontroll, blir mange som migrerer fra fattige til rike land avhengige av en tredjepart, skriver Skillbrei og Polyakova.
Fri innvandring er trolig den eneste reformen som helt effektivt kan undergrave mellommennenes rolle. Og det er vel ikke aktuelt?
Er de prostituerte fanger?
Mye taler mot den antakelsen. For hvis prostitusjon er en business, gjelder også at maksimal kundetilfredshet for lavest mulige pris, er vinneroppskriften.
Med mindre ingen prostituerer seg frivillig, eller de er altfor få til å betjene markedet, må vi anta at de frivillige her har to fortrinn: De trenger ikke finansiere bakmann, og har derfor større marginer i priskonkurransen. Og de har valgt yrket, derfor kunne man anta at de er mer etterspurt enn en tvangsarbeider. Rapporten fra Skillbrei og Polyakova tyder på at mange kunder nå spør de prostituerte om de jobber frivillig.
Hvis de prostituerte er "fanger", må det kreve mye og kostbar arbeidskraft å passe på dem. For nigerianernes vedkommende er dette søkt forklart ved at de tror på voodoo eller trollmannskunst, men det er ikke godt dokumentert. Det er vanskelig å kapre kunder i et fengsel, så de prostituerte må bevege seg fritt utendørs. Hvis de jobber fra leilighet, er det trolig ingen kundemagnet om det sitter en russer på gangen mens de selger sine tjenester. Østeuropeiske kvinner forskerne intervjuet, fortalte at det var lett å komme seg unna en hallik og at jenter med bakmenn blir sett ned på i bransjen.
Politiet sjekker ofte de prostituertes dokumenter. Derfor har de dem oftest på seg, og forestillingen om at de jages papirløse på gata, stemmer trolig ikke.
En variant er at de lokkes til rike land med løfte om vanlig arbeid. Det er rimelig å tro at det skjer. Men er det sannsynlig at det gjelder et stort antall? Når virkeligheten kommer for dagen, vil jo argumentene over gjelde. Vi vet dessuten fra innvandringsmønstre at kunnskap om de enkelte lands regler og politimetoder, sprer seg raskt. Det burde tilsi at også falske løfter om gode jobber, fort ble gjennomskuet.
De 15 østeuropeiske kvinnene Skillbrei og Polyakova dybdeintervjuet, hadde alle reist til Norge for å selge sex.
Politiet i Oslo har en egen gruppe som motarbeider trafficking. Etterforskningen gir lite resultat, avhør av kvinner fra Øst-Europa og Afrika gir sjelden grunnlag for tiltale. Sentrale polititjenestemenn legger ikke skjul på at de mener omfanget av tvang er sterkt overdrevet og at de fleste tilreisende prostituerte er i Norge nokså frivillig. De visste hva de kom for, selv om noen av dem utnyttes økonomisk.
Tar FN feil?
FNs hovedforsamling har slått fast at mellom en og fire millioner mennesker er ofre for menneskehandel. Som mange likende anslag, har nok også dette et element av "tenk på et tall og gang det med to". Men det er ingen tvil om at slaveliknende transport av mennesker fortsatt foregår.
Den er mest utbredt i fattige land, der rent slaveri også overlever. Kampen mot menneskehandel burde kanskje konsentreres mest om de groveste tilfellene, der barn selges til sexslaveri eller tvangsarbeid og kvinner til bordeller.
Når nordiske feminister heller prioriterer den åpenbart mer frivillige prostitusjonen i egne og nærliggende land, skyldes det kanskje at det er selve sexhandelen de først og fremst vil til livs.
Sveriges likestillingsminister Claes Borgström foreslo i april 2006 at landet skulle trekke seg fra VM i fotball. Slik ville han ha svenskene med i protest mot antatt økning av sexsalg og sexkjøp under gigantarrangementet.Tysk politi etterforsket den antatt økte trafikkeringen av (tvags)prostituerte til landet under VM, som i mediene var antatt å kunne ramme 40.000 hovedsakelig østeuropeiske kvinner. Etterforskningen fant fem traffickingofre.
Hvor mange prostituerte som egentlig er sex-slaver, er ganske vanskelig å svare på. Det forekommer åpenbart i skremmende mange tilfeller. Men de siste årene er det i rike land blitt stadig mer vanlig å omtale menneskehandel, trafficking, som den viktigste drivkraften bak prositusjonen. Det er ganske tvilsomt.
Forestillingen om at de fleste utenlandske prostituerte i Norge er ofre for trafficking, har ulike og dels motstridende grunnlag. Dette er noen av dem:
- (Nesten) ingen kvinner vil prostituere seg frivillig. Det strider mot menneskenaturen.
- Det er så dyrt å ta seg fra Nigeria til Norge, at noen må stå bak.
- Afrikanske kvinner er så overtroiske at de kan tvinges med trolldomstrusler.
- Unge jenter fra Estland og Moldova lar seg lure av løfter om gode jobber, men tvinges ved ankomst til å selge sex.
Hva er så spesielt med sexhandel?
- Jeg gjorde det for penga, elskling, alltid for penga. Ava Gardner.
- Jeg er en hore. Alle skuespillere er horer. Vi selger kroppen til den som byr mest. William Holden.
- Jeg begynte i bransjen for penger, og kunsten kom senere. Charlie Chaplin.
Alt inntektsbringende arbeid innebærer grader av "salg av kroppen". Prester, gartnere, skuespillere, lærere og kelnere bruker kroppen i utøvelse av yrket. I virkeligheten selger de jo ikke kroppen, de leier ut deler av den. Det spesielle med prostituerte, er tilsynelatende at de leier ut kroppen til andres seksuelle tilfredsstillelse.
Men det er de heller ikke alene om. Nakendansere får betalt for å skape seksuell opphisselse, en vanlig forutsetning for tilfredsstillelse. Pornoskuespillere gjør det samme. Dette strider åpenbart mot mange menneskers personlige moral. Men hvis det ikke skader en tredjepart, må det å la seg avbilde på en slik måte at noen blir opphisset av det, tilhøre den private moralens sfære og derfor være unndratt offentlig regulering. Hvordan denne "varen" kan omsettes, lar seg derimot regulere.
De fleste vil kanskje mene at seksuell kroppskontakt (samleie, onanering, pornoinnspilling) er så nærgående handlinger at å utføre disse mot betaling, skiller seg vesentlig fra å servere kaffe latte. At lapdansing befinner seg i en gråsone, mens nakenfotografering er greit. Men disse grensene flytter seg, periodevis veldig raskt.
Hvis noen frivillig velger å utføre en handling flertallet regner som moralsk tvilsom eller forkastelig, handler muligheten til å forby handlingen om grensene for personlig frihet.
Hvis noen tvinges til å leie ut kroppen for andres seksuelle tilfredsstillelse, er det tvangen som må forbys. Men både forbud mot prostitusjon (USA) og forbud mot å betale for samleie (Sverige), bunner i et ønske om å lovregulere bort uønsket atferd. Historisk dreier det seg om anstrengelser for å pålegge et mindretall flertallets moral. I dagens europeiske debatt, begrunnes lovforslagene med at prostitusjon må skyldes tvang. Det svenske forbudet forutsetter at horekunden pr. definisjon utøver vold mot den prostituerte.
Det er mildt sagt vanskelig å påvise at all prostitusjon bygger på tvang i vanlig forstand. Det er trolig umulig fordi det ikke er sant. Men nyere sosiologi løser dette problemet for spesielt den grensekryssende sexhandelen, altså for estiske prostituerte i Oslo eller svenske sexturister i Thailand, ved å vise til "systemisk tvang".
Tankegangen er besnærende. De enorme økonomiske forskjellene mellom Norge og Nigeria, representerer en tvangssituasjon for kvinner som vil brødfø familien. Dermed er ikke valget om å selge sex i utlandet, egentlig frivillig. Og de som tjener penger på en kvinnes beslutning om å reise til utlandet for å selge sex, driver pr. definisjon med trafficking.
Resonnementet reiser likevel like mange spørsmål som det besvarer. Det utelukker helt at noen kan ønske å selge sex, selv om de kan leve godt på andre måter. Da gjør vi indirekte våre egne moralnormer og følelser til allmenngyldige, noe erfaringer med fordommer mot homoseksualitet eller piercing viser at vi ikke bør gjøre. Samtidig forutsetter det at vi fratar de kvinnene som forteller at de frivillig selger sex, all meningsberettigelse.
Og hvis systemisk tvang er det samme som annen tvang, og fattigdom er det samme som relativ fattigdom, blir det helt uråd å avskaffe tvang uten å avskaffe ulikheter. Bare kommunismen har forsøkt det, og selv i de kommunistiske landene forekom betydelig prostitusjon. Den var kanskje sjeldnere, fordi kundegrunnlaget var mindre, men kanskje også mindre frivillig enn den er under kapitalismen.
Samfunnsforskerne May-Len Skillbrei og Irina Polyakova ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo leverte i mai 2006 en rapport til Justisdepartementet om østeuropeisk prostitusjon i Norge.
Der framgår det tydelig at mange av kvinnene utnyttes økonomisk. I de aller fleste tilfellene forskerne har undersøkt, skjer det ved at halliker forsyner seg tildels grovt av fortjenesten deres. Flere av hallikene er forøvrig kvinner, oftest eks-prostituerte. Samtidig går det fram at de fleste prostituerte som er intervjuet, har visst hva de valgte som yrke. Flere solgte sex i hjemlandet, før de kom til Oslo. Noen forteller at de kunne hatt sekretærjobb, men at betalingen var for dårlig. Ønsket om mer penger og et bedre liv, fikk dem til å velge sexsalg i Norge.
Hva fører forbud til?
Tilhengerne av forbud mot sexkjøp, mener det vil redusere en etter deres mening nedverdigende og kvinnefiendtlig næringsvei med sterkt innslag av tvang og ekstremt høy yrkesrisiko. Motstanderne, blant dem Pro-Sentret, mener det vil drive sexhandelen under jorda og gi bakmenn og halliker mer makt.
Sverige er referansen. Der ble kjøp av sex forbudt i 1999. Lovbestemmelsen har tilsynelatende redusert gateprostitusjonen drastisk, 41 prosent er antydet, men det foreligger ikke ennå entydige svar på om den totale sexhandelen er redusert. Jeg velger å tro at den er det, utfra loven om tilbud og etterspørsel.
En tilsvarende norsk lov har betydelig sympati i medier og Storting. Den kan redusere gateprostitusjonen ved at sexkjøpere utsettes for en strafferettslig risiko. Hvis en lov skal virke avskrekkende, må trolig noen saker pådømmes, noe som antakelig krever vitenutsagn fra den prostituerte.
Den vil trolig dempe faren for at mørkhudede jenter behandles som prostituerte bare de beveger seg i Oslo sentrum sent en kveld, slik flere av dem forteller om.
Den kan begrense markedet for halliker og menneskesmuglere. Da kan den også begrense markedet som gjør at en estisk 19-åring vil selge sex i Oslo framfor å jobbe som sekretær i Tallin for lav betaling. Samtidig kan den medføre at hun velger å prostituere seg på annet sted der risikoen kanskje er større og betalingen lavere enn i Europas rikeste land.
Den kan helt sikkert ikke avskaffe prostitusjon.
Hvis det er den ubehagelig synlige prostitusjonen vi vil til livs, er et slikt forbud trolig ganske effektivt. Men hvis det er bakmenn og menneskesmuglere som skal stanses, vil et forbud i beste fall ha begrenset verdi. Forbudet kan også øke etableringskostnadene for prostituerte utlendinger, og slik gi profitørene større gevinst og makt.
EU-utvidelsen har tilsynelatende svekket de baltiske prostituertes behov for halliker. "Vera" forteller til Skillbrei og Polyakova:
- Vi fra Baltikum er uavhengige av halliker. Vi har normale pass nå som vi er et EU-land.
I et landskap med streng migrasjonskontroll, blir mange som migrerer fra fattige til rike land avhengige av en tredjepart, skriver Skillbrei og Polyakova.
Fri innvandring er trolig den eneste reformen som helt effektivt kan undergrave mellommennenes rolle. Og det er vel ikke aktuelt?
Er de prostituerte fanger?
Mye taler mot den antakelsen. For hvis prostitusjon er en business, gjelder også at maksimal kundetilfredshet for lavest mulige pris, er vinneroppskriften.
Med mindre ingen prostituerer seg frivillig, eller de er altfor få til å betjene markedet, må vi anta at de frivillige her har to fortrinn: De trenger ikke finansiere bakmann, og har derfor større marginer i priskonkurransen. Og de har valgt yrket, derfor kunne man anta at de er mer etterspurt enn en tvangsarbeider. Rapporten fra Skillbrei og Polyakova tyder på at mange kunder nå spør de prostituerte om de jobber frivillig.
Hvis de prostituerte er "fanger", må det kreve mye og kostbar arbeidskraft å passe på dem. For nigerianernes vedkommende er dette søkt forklart ved at de tror på voodoo eller trollmannskunst, men det er ikke godt dokumentert. Det er vanskelig å kapre kunder i et fengsel, så de prostituerte må bevege seg fritt utendørs. Hvis de jobber fra leilighet, er det trolig ingen kundemagnet om det sitter en russer på gangen mens de selger sine tjenester. Østeuropeiske kvinner forskerne intervjuet, fortalte at det var lett å komme seg unna en hallik og at jenter med bakmenn blir sett ned på i bransjen.
Politiet sjekker ofte de prostituertes dokumenter. Derfor har de dem oftest på seg, og forestillingen om at de jages papirløse på gata, stemmer trolig ikke.
En variant er at de lokkes til rike land med løfte om vanlig arbeid. Det er rimelig å tro at det skjer. Men er det sannsynlig at det gjelder et stort antall? Når virkeligheten kommer for dagen, vil jo argumentene over gjelde. Vi vet dessuten fra innvandringsmønstre at kunnskap om de enkelte lands regler og politimetoder, sprer seg raskt. Det burde tilsi at også falske løfter om gode jobber, fort ble gjennomskuet.
De 15 østeuropeiske kvinnene Skillbrei og Polyakova dybdeintervjuet, hadde alle reist til Norge for å selge sex.
Politiet i Oslo har en egen gruppe som motarbeider trafficking. Etterforskningen gir lite resultat, avhør av kvinner fra Øst-Europa og Afrika gir sjelden grunnlag for tiltale. Sentrale polititjenestemenn legger ikke skjul på at de mener omfanget av tvang er sterkt overdrevet og at de fleste tilreisende prostituerte er i Norge nokså frivillig. De visste hva de kom for, selv om noen av dem utnyttes økonomisk.
Tar FN feil?
FNs hovedforsamling har slått fast at mellom en og fire millioner mennesker er ofre for menneskehandel. Som mange likende anslag, har nok også dette et element av "tenk på et tall og gang det med to". Men det er ingen tvil om at slaveliknende transport av mennesker fortsatt foregår.
Den er mest utbredt i fattige land, der rent slaveri også overlever. Kampen mot menneskehandel burde kanskje konsentreres mest om de groveste tilfellene, der barn selges til sexslaveri eller tvangsarbeid og kvinner til bordeller.
Når nordiske feminister heller prioriterer den åpenbart mer frivillige prostitusjonen i egne og nærliggende land, skyldes det kanskje at det er selve sexhandelen de først og fremst vil til livs.
Sveriges likestillingsminister Claes Borgström foreslo i april 2006 at landet skulle trekke seg fra VM i fotball. Slik ville han ha svenskene med i protest mot antatt økning av sexsalg og sexkjøp under gigantarrangementet.Tysk politi etterforsket den antatt økte trafikkeringen av (tvags)prostituerte til landet under VM, som i mediene var antatt å kunne ramme 40.000 hovedsakelig østeuropeiske kvinner. Etterforskningen fant fem traffickingofre.
Avisenes framtid
Michael Malone har skrevet en sterkt polemisk, men ganske interessant artikkel om New York Times verdifall på børsen, den håpløse nettstrategien og avisas profil. Der står dette tankevekkende resonnementet:
But the Times made one more mistake -- one which it alone could make, and which I think ultimately led to yesterday's meltdown. Most newspapers adopted the always dangerous strategy of trying to become more like one's competitors rather than establishing the defensible position of being even more true to oneself. Like most newspapers, the Times decided to become more timely, more hip, and more judgmental than the electronic media -- when it should have become better reported, more objective, and better written; professionalism being the one arena where the new competitors would have a hard time competing.
But the Times made one more mistake -- one which it alone could make, and which I think ultimately led to yesterday's meltdown. Most newspapers adopted the always dangerous strategy of trying to become more like one's competitors rather than establishing the defensible position of being even more true to oneself. Like most newspapers, the Times decided to become more timely, more hip, and more judgmental than the electronic media -- when it should have become better reported, more objective, and better written; professionalism being the one arena where the new competitors would have a hard time competing.
Abonner på:
Innlegg (Atom)