Interessant strid mellom Aftenpostens redaksjonelle sjefer Ola Bernhus og Harald Stanghelle, og Edda Medias Stig Finslo, omtalt i Journalisten i dag.
Finslo sendte onsdag møtereferat til Edds styrmedlemmer og administrasjonen. En kopi gikk ved feil til reporter i Aftenposten. Finslo hevder at Ulf Petter Hellstrøm ikke hadde åpnet eller lest eposten da han ble gjort oppmerksom på tabben og bedt om å slette mailen. Aftenposten hevder at reporteren da hadde lest den, men ikke reagert spesielt.
Fredag ble referatet til stor sak i Aftenposten om Eddas planer for oppkjøp av Opplysningen 1881, start.no og Dagsavisen.
Finslo anklager i Aftenposten i dag avisen for å bryte straffelovens paragraf 95 og allmenne moralregler. (Se mer på Journalisten.no). Jeg har foreslått for Bernhus at de nettpubliserer debattinnlegget, men det har tilsynelatende ikke skjedd ennå.
Hvis Finslos framstilling er riktig, har Aftenposten bevisst åpnet andres brev. Det blir som om du får naboens brev i postkassa, ser hvem det er adressert til, men åpner det likevel og publiserer innholdet.
Aftenposten benekter at det skjedde slik. Såvidt jeg kan se, har begge parter like stort motiv for å lyve, men bare en av dem gjør det.
To lesere har forresten påpekt at Aftenposten ville stått seg på å fortelle leserne hvordan de kom over referatet fra Edda Medias styremøte. Lot de det være for å framstå som ekstra flinke?
lørdag 22. desember 2007
søndag 16. desember 2007
Sarah samler på frantzener
Daily Mail fortalte i dag sine godtroende lesere at Sarah Ferguson har fått ny kjæreste i Norge. De kaller ham Geir Frantzen og utstyrer saken med et bilde av en annen Geir Frantzen.
Fra før vet vi jo at hertuginnen kjenner Torben Frantzen, som altså er Geirs bror.
Dagbladets kjendis.no plukker den artige saken fra Ofoten Tidende og spanderer den litt stakkarslige tittelinngangen"Litt sjokkert".
Lofotposten var tilsynelatende først ute med at Fergie kjenner (den riktige) Geir Frantzen.
Side 2, Bladet Tromsø, Lofotposten og Troms Folkeblad rakk å kolportere Daily Mails syntynne sak før avsløringen av bildetullet gjorde det tydelig for norske nettredaksjoner at denne avisa ikke er helt til å stole på når man skal bedrive kjendissladder. Reddet av gongongen.
PS
Det var visst en forhastet konklusjon. For papirdagblad mandag bruker en helside på å resirkulere Sarahs mulige kjærlighet til Geir. Slik er korrespondentens skjebne: Skriv av en historie du ikke helt tror på, kall en avis "britiske medier" og vips, helside med forsidehenvisning.
DS
Fra før vet vi jo at hertuginnen kjenner Torben Frantzen, som altså er Geirs bror.
Dagbladets kjendis.no plukker den artige saken fra Ofoten Tidende og spanderer den litt stakkarslige tittelinngangen"Litt sjokkert".
Lofotposten var tilsynelatende først ute med at Fergie kjenner (den riktige) Geir Frantzen.
Side 2, Bladet Tromsø, Lofotposten og Troms Folkeblad rakk å kolportere Daily Mails syntynne sak før avsløringen av bildetullet gjorde det tydelig for norske nettredaksjoner at denne avisa ikke er helt til å stole på når man skal bedrive kjendissladder. Reddet av gongongen.
PS
Det var visst en forhastet konklusjon. For papirdagblad mandag bruker en helside på å resirkulere Sarahs mulige kjærlighet til Geir. Slik er korrespondentens skjebne: Skriv av en historie du ikke helt tror på, kall en avis "britiske medier" og vips, helside med forsidehenvisning.
DS
lørdag 15. desember 2007
Klimaskepsis
Mitt spede forsøk på å skape debatt om norsk klimajournalistikk via en leder i Journalisten, medførte invitasjon til NRKs Dagsnytt 18 (legger lenke når nrk er på banen). Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand var motdebattant.
Strand mente debatten om klimatrusselens omfang er over og at verden udiskutabelt styrer mot en katastrofe. Han får støtte av Hans Rustad i document.no, der denne dystopien jo konkurrerer med noen andre.
Blant Strands poenger var at det er like dumt å lytte til klimaskeptikere, som til dem som mener Newton og Einstein tok feil. En vennlig lytter sendte meg straks en mail om at Einstein faktisk påviste Newtons feil.
Denne tanken om "end of science" passer kanskje sammen med nihilismen hos noen av miljøforkjemperne. For dem er mennesket problemet. De mest ekstreme mener antallet vårt må reduseres til 500 millioner for at kloden og "naturen" skal kunne overleve.
Er det sant at klimaskeptikerne er "lik", "bøller" og "fornektere", det siste ordet åpenbart populært fordi det vekker assosiasjoner til holocaustfornekterne, altså en mer subtil hitling av debatten enn den Pachauri foretok mot Lomborg.
IPCC er forøvrig ikke en forskerkomite, men et politisk organ. Ikke noe galt med det, men misforståelsen er utbredt. Det kan forklare noen av svakhetene ved IPCCs rapporter. Om det gjør panelet mer forsiktig eller mer tilbøyelig til overdrivelser, er vanskelig å vite.
Her er noen ressurser til diskusjon:
Svak statistikk?
Skeptisk IPCC-medlem
NRK drøfter den ensidige katastrofejournalistikken her.
Strand mente debatten om klimatrusselens omfang er over og at verden udiskutabelt styrer mot en katastrofe. Han får støtte av Hans Rustad i document.no, der denne dystopien jo konkurrerer med noen andre.
Blant Strands poenger var at det er like dumt å lytte til klimaskeptikere, som til dem som mener Newton og Einstein tok feil. En vennlig lytter sendte meg straks en mail om at Einstein faktisk påviste Newtons feil.
Denne tanken om "end of science" passer kanskje sammen med nihilismen hos noen av miljøforkjemperne. For dem er mennesket problemet. De mest ekstreme mener antallet vårt må reduseres til 500 millioner for at kloden og "naturen" skal kunne overleve.
Er det sant at klimaskeptikerne er "lik", "bøller" og "fornektere", det siste ordet åpenbart populært fordi det vekker assosiasjoner til holocaustfornekterne, altså en mer subtil hitling av debatten enn den Pachauri foretok mot Lomborg.
IPCC er forøvrig ikke en forskerkomite, men et politisk organ. Ikke noe galt med det, men misforståelsen er utbredt. Det kan forklare noen av svakhetene ved IPCCs rapporter. Om det gjør panelet mer forsiktig eller mer tilbøyelig til overdrivelser, er vanskelig å vite.
Her er noen ressurser til diskusjon:
Svak statistikk?
Skeptisk IPCC-medlem
NRK drøfter den ensidige katastrofejournalistikken her.
torsdag 13. desember 2007
Anonyme massemordere
Hvordan kan mediene motvirke kopidrap? Spørsmålet er reist på nytt etter skoledrapene i Finland og USA. Jeg drøftet det i en leder i journalisten, der jeg advarte mot å tildekke virkeligheten.
Nå foreslår noen amerikanske journalister en løsning: Omtal drapene etter vanlige regler, men ikke navnet på gjerningsmennene.
Tanken er besnærende. Hvis skolemassakrene har til hensikt å bli berømt etter selvmordet, kunne man tenke seg at systematisk fortielse av mordernes navn ville svekke tendensen til å kopiere dem.
Det gjenstår likevel flere spørsmål:
Er dette mulig i et heldigvis uregulert mediemarked?
Vet vi at det er mengden omtale som avgjør, slik at omtale i bloggosfæren ikke vil undergrave formålet?
Er det påvist at disse hendelsene "smitter"?
Stopper selvsensuren her?
Nå foreslår noen amerikanske journalister en løsning: Omtal drapene etter vanlige regler, men ikke navnet på gjerningsmennene.
Tanken er besnærende. Hvis skolemassakrene har til hensikt å bli berømt etter selvmordet, kunne man tenke seg at systematisk fortielse av mordernes navn ville svekke tendensen til å kopiere dem.
Det gjenstår likevel flere spørsmål:
Er dette mulig i et heldigvis uregulert mediemarked?
Vet vi at det er mengden omtale som avgjør, slik at omtale i bloggosfæren ikke vil undergrave formålet?
Er det påvist at disse hendelsene "smitter"?
Stopper selvsensuren her?
tirsdag 20. november 2007
Avisenes framtid
Jeff Jarvis (Buzzmachine) er kanskje en fantast. Men hans siste analyse av nett og papir, er uansett svært interessant lesning.
Her hevder Jarvis at nyhetsorganisasjonene må krympe mens de blir bedre, men at fortjenesten deres samtidig har potensial for vekst. Han advarer mot gammelmodellen der målet var å levere alt til leserne, enten det dreier seg om utenriksanalyse, golfråd eller musikkanmeldelser, og viser til nisjenes overlegenhet på sine felt.
Jeg forsøkte å drøfte nettopp dette i en bloggpost for noen uker siden.
Kampanje bringer ellers en ganske interessant drøfting av Dagbladets strategi gjennom intervjuer med fire mediesynsere i dag. Den kan med fordel leses i lys av Jarvis' spådommer.
Her hevder Jarvis at nyhetsorganisasjonene må krympe mens de blir bedre, men at fortjenesten deres samtidig har potensial for vekst. Han advarer mot gammelmodellen der målet var å levere alt til leserne, enten det dreier seg om utenriksanalyse, golfråd eller musikkanmeldelser, og viser til nisjenes overlegenhet på sine felt.
Jeg forsøkte å drøfte nettopp dette i en bloggpost for noen uker siden.
Kampanje bringer ellers en ganske interessant drøfting av Dagbladets strategi gjennom intervjuer med fire mediesynsere i dag. Den kan med fordel leses i lys av Jarvis' spådommer.
mandag 19. november 2007
Deskens død
Er det lenger bruk for deskens og redigerernes kunnskaper og ferdigheter? Mecoms David Montgomery har sagt at deres tid er ute.
Nå forklarer Guardian hvorfor de fikse titlene mislikes av flermediale eiere og redaktører; de funker ikke på søk.
Dette gjelder i mindre grad i Norge, siden foreløpig ganske lite av trafikken kommer utenfra via søk, det meste skjer fra nettavisenes forsider. (Googles søkealgoritme skal dessuten legge mindre vekt på tittelen, så jeg er usikker på om britenes argument holder helt.)
VG Nett og Db.no har uansett lenge arbeidet med å utvikle presentasjonsformer som avviker fra papiravisens. Innholdsrike titler fungerer bedre enn ordspill og lange ingresser er bare støy på nettet.
Nå forklarer Guardian hvorfor de fikse titlene mislikes av flermediale eiere og redaktører; de funker ikke på søk.
Dette gjelder i mindre grad i Norge, siden foreløpig ganske lite av trafikken kommer utenfra via søk, det meste skjer fra nettavisenes forsider. (Googles søkealgoritme skal dessuten legge mindre vekt på tittelen, så jeg er usikker på om britenes argument holder helt.)
VG Nett og Db.no har uansett lenge arbeidet med å utvikle presentasjonsformer som avviker fra papiravisens. Innholdsrike titler fungerer bedre enn ordspill og lange ingresser er bare støy på nettet.
lørdag 17. november 2007
Lærdommer av skolemassakren (leder i Journalisten)
Skolemassakren i Finland påkalte straks mediekritikk. YouTube fjernet raskt Pekka-Eric Auvinens såkalte testamente og andre videoposter. Der hadde 18-åringen framført sitt anti-humanistiske budskap. Norske nettaviser fikk kritikk for å viderebringe videoene, og mange antar at hele dekningen gir en smitteeffekt.
Randi Rosenqvist, leder av Justisdepartementets rettsmedisinske kommisjon, sier til VG at hun fryktet en ny skolemassakre, og at «det er prisen for den voldsomme dekningen av slike hendelser». I et nettmøte på Dagbladet sier hun seg enig i at mediene bør slutte å vise bilder av massedrapsmenn og spekulere i årsaker.
Reaksjonen er rimelig, men trolig malplassert.
Etter skoledrapene i USA på 90-tallet, valgte noen aviser å flytte omtalen fra forsidene til innsiden og dempe bildebruken, for å motvirke dødelig herming. Hvis drap kan smitte via medieomtale, er dette en omtanke verdt å diskutere. Spesielt hvis det kan underbygges at forventningen om massedekning i krigsmundur er blant motivene som får unge mennesker til å beslutte seg for drap og selvmord.
Det er nesten umulig å etterprøve denne antakelsen. Nettopp derfor er det også uheldig hvis løse hypoteser fører til enstemmige oppfatninger av hvordan mediene skal håndtere slike hendelser.
Debatten må også ta inn over seg fordelene ved å granske slike tragedier nærgående og åpenhjertig i redaktørstyrte publikasjoner, i stedet for at interessen og nysgjerrigheten forvises til arenaer uten redaksjonelle bidrag.
Auvinens videobudskap gjør oss bedre i stand til å diskutere ugjerningen. Derfor kan det til og med argumenteres for at YouTube burde beholdt dem, slik noen enslige medieforskere gjør. Men slike vurderinger blir nesten umulige i krysspresset mellom moralsk panikk og kommersielle hensyn.
Dermed forstummer samtalen altfor raskt. Nesten ingen får med seg at Auvinens nihilisme ikke bare hadde tradisjonell høyreekstrem bakgrunn, men tilsynelatende også inkorporerte anti-humanisme fra miljøbevegelsens mest dommedagsprofetiske ytterkant. Menneskesynet og sivilisasjonshatet vi kunne hatt godt av å snakke om, forblir ubelyst til neste terrorlignende massedrap igjen påkaller spekulasjoner om dataspill og nettsamfunn som elendighetens årsak.
Randi Rosenqvist, leder av Justisdepartementets rettsmedisinske kommisjon, sier til VG at hun fryktet en ny skolemassakre, og at «det er prisen for den voldsomme dekningen av slike hendelser». I et nettmøte på Dagbladet sier hun seg enig i at mediene bør slutte å vise bilder av massedrapsmenn og spekulere i årsaker.
Reaksjonen er rimelig, men trolig malplassert.
Etter skoledrapene i USA på 90-tallet, valgte noen aviser å flytte omtalen fra forsidene til innsiden og dempe bildebruken, for å motvirke dødelig herming. Hvis drap kan smitte via medieomtale, er dette en omtanke verdt å diskutere. Spesielt hvis det kan underbygges at forventningen om massedekning i krigsmundur er blant motivene som får unge mennesker til å beslutte seg for drap og selvmord.
Det er nesten umulig å etterprøve denne antakelsen. Nettopp derfor er det også uheldig hvis løse hypoteser fører til enstemmige oppfatninger av hvordan mediene skal håndtere slike hendelser.
Debatten må også ta inn over seg fordelene ved å granske slike tragedier nærgående og åpenhjertig i redaktørstyrte publikasjoner, i stedet for at interessen og nysgjerrigheten forvises til arenaer uten redaksjonelle bidrag.
Auvinens videobudskap gjør oss bedre i stand til å diskutere ugjerningen. Derfor kan det til og med argumenteres for at YouTube burde beholdt dem, slik noen enslige medieforskere gjør. Men slike vurderinger blir nesten umulige i krysspresset mellom moralsk panikk og kommersielle hensyn.
Dermed forstummer samtalen altfor raskt. Nesten ingen får med seg at Auvinens nihilisme ikke bare hadde tradisjonell høyreekstrem bakgrunn, men tilsynelatende også inkorporerte anti-humanisme fra miljøbevegelsens mest dommedagsprofetiske ytterkant. Menneskesynet og sivilisasjonshatet vi kunne hatt godt av å snakke om, forblir ubelyst til neste terrorlignende massedrap igjen påkaller spekulasjoner om dataspill og nettsamfunn som elendighetens årsak.
torsdag 15. november 2007
Journalister må avlæres
Beste kortversjon av deskmyter og journalisters fordommer om hva leserne ønsker, jeg har sett på lenge.
Robert Niles i Online Journalism Review river ugress med rot. Han tar for seg tre seiglivede myter:
- "Publikum tåler ikke lange saker". Tull, ungdommer leser 800 sider Harry Potter på en helg.
- "Detaljer kjeder leserne". Niles mener god sportsjournalistikk er full av fakta og at alle lesere ønsker detaljer. Overflatisk behandling er bare godt for reporter og desk.
- "Se opp for tall". Neida, all kvantifisering er en fordel, selv om mange pressefolk syns det er vrient.
Derfor mener Niles journalister må avlæres for å møte konkurransen om lesere på nett.
Robert Niles i Online Journalism Review river ugress med rot. Han tar for seg tre seiglivede myter:
- "Publikum tåler ikke lange saker". Tull, ungdommer leser 800 sider Harry Potter på en helg.
- "Detaljer kjeder leserne". Niles mener god sportsjournalistikk er full av fakta og at alle lesere ønsker detaljer. Overflatisk behandling er bare godt for reporter og desk.
- "Se opp for tall". Neida, all kvantifisering er en fordel, selv om mange pressefolk syns det er vrient.
Derfor mener Niles journalister må avlæres for å møte konkurransen om lesere på nett.
Velkommen til 2018
Avispapir forbudt i amerikanske storbyer etter miljøloven ble skjerpet i 2014. Stadig flere trykker avisa hjemme. Provisjonsmodellen faset ut av annonsesalget. Nettavisene får ikke lenger bruke nyhetskapsler til å målrette sin reklame.
Journalistikken lever i beste velgående, men det er enda vanskeligere å definere den. Men brukerjournalistikken er iallfall død.
Dette er blant mange morsomme spådommer i framtidsvisjonen Tilbakeblikk fra år 2018, presentert i Poynter Online. Den sto opprinnelig i NAA, og er skrevet av Howard Feinberg.
Journalistikken lever i beste velgående, men det er enda vanskeligere å definere den. Men brukerjournalistikken er iallfall død.
Dette er blant mange morsomme spådommer i framtidsvisjonen Tilbakeblikk fra år 2018, presentert i Poynter Online. Den sto opprinnelig i NAA, og er skrevet av Howard Feinberg.
søndag 11. november 2007
Har dere svarte dere også?
Sitatet er tillagt George Bush og gjengitt i en bok Dagbladet.no omtaler. Men det er høyst tvilsomt om Bush faktisk sa dette til Brasils president.
Norskinger
Christine Koht forteller i siste Amagasinet (ikke på nett) at hennes nyinnflyttede muslimske naboer bruker begrept "norskinger":
"..etter at jeg dummet meg ut sånn på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme..."
Og senere:
"Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glad i, med tittelen "Fordeler med muslimer.""
Kohts forslag er åpenbart velment, selv om jeg tviler på om det er klokt. Men jeg stoppet egentlig ved ordvalget norsking. Er det sant/vanlig at muslimer flest bruker dette om nordmenn? Jeg har nesten ikke hørt det, og bor tross alt i Oslo.
Et lite googlesøk tyder på at uttrykket er mest brukt av de som ligger kulturrelativismen nærmest. Jeg finner Antirasistisk senter, Thomas Hyland Eriksen, Fundamental.
Hvis Kohts naboer er så ufattelig høflige som hun skriver, snakker de da om norskinger av språklig avmektighet? Eller legger hun dem ord i munnen?
Jeg syns ordet er artig og har brukt det selv. Men det er jo nærmere svarting enn svart, nærmere pakkis enn pakistaner og ment litt nedsettende. Så hvorfor liker de urtolerante det så godt?
"..etter at jeg dummet meg ut sånn på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme..."
Og senere:
"Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glad i, med tittelen "Fordeler med muslimer.""
Kohts forslag er åpenbart velment, selv om jeg tviler på om det er klokt. Men jeg stoppet egentlig ved ordvalget norsking. Er det sant/vanlig at muslimer flest bruker dette om nordmenn? Jeg har nesten ikke hørt det, og bor tross alt i Oslo.
Et lite googlesøk tyder på at uttrykket er mest brukt av de som ligger kulturrelativismen nærmest. Jeg finner Antirasistisk senter, Thomas Hyland Eriksen, Fundamental.
Hvis Kohts naboer er så ufattelig høflige som hun skriver, snakker de da om norskinger av språklig avmektighet? Eller legger hun dem ord i munnen?
Jeg syns ordet er artig og har brukt det selv. Men det er jo nærmere svarting enn svart, nærmere pakkis enn pakistaner og ment litt nedsettende. Så hvorfor liker de urtolerante det så godt?
lørdag 27. oktober 2007
Svarte Natta
Jeg er på nordnorsk journalistkonferanse i Tromsø, Svarte Natta. Første foredragsholder er forsker Ivar Andenæs fra Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Han lener seg over laptopen og myser mot en liten skjerm mens han navigerer i mappene i Windows. Powerpoint har ikke nådd Østfold.
Andenæs har undersøkt nordnorske nettaviser for konferansen. Største nettavis er Avisa Nordland med 17 saker pr. dag (flere fra NTB). Folkebladet har 16 daglige saker. Fordelingen av saker er omtrent som i papirutgavene, med litt mer trafikkstoff, rimelig nok.
Mye mer enkildejournalistikk enn i papir. Noe forklares med hendelsesnyheter der politi og brannvesen er kilde.
Mer klipp fra andre aviser, forteller Andenæs. Uklart om det dreier seg om tjueri eller akseptabel sitering. Er dette forskning?
Andenæs leter etter pekestokk, men det fins dessverre ikke i konferansesalen på SAS-hotellet.
87 prosent av Altapostens nettutgave kommer fra papiravisa samme dag. Helgeland Arbeiderblad legger ut stoffet på forhånd, hele 78 prosent tilhører denne kategorien. Bladet Vesterålen ligger iflg Andenæs avisredaktørenes ideal; nettet som appetittvekker for avisa.
(- Så har jeg sett litt på klikk, da.)
Bildeserier populært, siden det gir ett klikk pr. bilde pr. bruker. Mye sexy, snæksi stoff Nordlys, mener forskeren. Sexy damer i snølandskap.
Andenæs mener man heller bør telle brukere enn klikk. Men det gjør man jo?
Andenæs' rapport legges ut på IJs hjemmeside en halv time etter foredragets slutt.
Steinulf Henriksen, Folkebladet og Børje Klæboe Eidissen, Avisa Nordland, supplerer Andenæs på podiet. Verken Henriksen eller Eidissen vil beskrive en fastlagt nettstrategi, men legger vekt på at veien blir til under marsjen. Folkebladet er forøvrig i ferd med å endre nettsatsingen til mer originalstoff, mindre skuffevare.
Debatten dreier seg om bildeserier. Eidissen forklarer at seriene med bikinijenter får enorm trafikk de første dagene, men så dør de ut. Har også flere bildeserier med mye klær.
Journalist Pål Hansen i salen har en god observasjon han kaller gressbrann. Han er for tida tillitsvalgt og intervjues ganske ofte. Hvis en journalist misforstår intervjuobjektet, sprer feiltakelsen seg raskere enn brann i gress fordi nettpublikasjonene klipper og limer veldig ukritisk.
Arne Krumsvik presenterer Nettundersøkelsen 2007, hans eget produkt.
Konklusjon: Svært uklare strategier bak norske nettaviser. Få kan svare på Spice Girls' spørsmål: What do you really, really want.
To svar går igjen:
1. flerkanaltilbud, øke totalt tidsforbruk på mediehuset
2. markedsføre papirutgaven mot yngre lesere
28 prosent bruker papiravisa sjeldnere etter at de ble brukere av nettutgaven, men de langt flese melder uendret tidsbruk. Veldig uklart om dette reflekterer faktisk handling, eller ambisjon.
Men den høye andelen betyr at avisene står brukbart sterkt når abonnentene skal fornye. Så lenge de oppfatter at de leser papirutgaven like mye eller mer, er sjansen for ny girobetaling stor.
Krumsvik: Men hvis innholdet nett og papir er det samme, hvorfor skal leserne på sikt bruke mer tid på mediehuset?
PP-bildene blafrer raskt, som vanlig når nettguruen foredrar.
Katastrofefoilen, kaller han bildet som antyder at unge i etableringsfasen er minst begeistret for avisene. Avisenes opplagsfall skyldes singellivet, ikke nettet(!)
Nesten alle syns nettutgaven er dårligere enn papir. Paradoks: Vil trekke avislesere via nettet. Skjermer avisas beste saker og lager suboptimal nettavis. Det skal bygge merkevare og skape lojalitet?
Interessant at Krumsvik mener danske avishus har mer framskreden nettstrategi enn de norske. De legger større vekt på å gi bedriften flere bein å stå på, mens norske, særlig sørnorske redaktører, legger større vekt på å forsvare papiravisa via nettsatsingen.
59 prosent av norsnorske redaktører regner med å tjene penger på nettet i løpet av tre år. 56 prosent i nord vil starte betaltjenester, mot halvparten i Sør-Norge.
Journalist Jan Gunnar Furuly i Aftenposten holder seminar om kildesøk i communities. Furuly er oppvokst i Karasjok og har fult nettutviklingen intenst i mange år.
Intet land i verden har større andel facebookprofiler enn Norge (721 000 nordmenn).
Furuly viser sin egen facebookside, som toppes av "1 naughty request" :)
Forteller om Heidi Molstad Andresen, journalist i Hallingdalen, som har skaffet seg 600 kilder via en gruppe hun opprettet på Facebook. Se og Hør mest aktive av norske redaksjoner på dette feltet, reporterne der jobber hardt for å komme på kjendisenes vennelister.
(Jeg falt litt av facebookdebatten, som dels handler om det er farlig for journalister å avdekke kildenettet sitt via tjenesten. Surfing brakte meg denne, en ganske spennende observasjon fra ABCNyheter, som føler behov for å sensurere annonsene på forsida.)
Petter Beckmann fra svenske Södra Sidan innleder om folkejournalistikk, også kjent som public journalism. Tema: Hvorfor holder det ikke å bare snakke med folk?
Beckmanns mål er å gjøre journalistikken mer anvendelig. Södra Sidan er en gratisavis, opplag 40.000, startet for to år siden på Skärholmen. Tegner skisse over nedslagsfeltet. Beckmann antar at leserne består av en rekke undersamfunn, f.eks eldre, svensketniske villaeiere, venstreorienterte, sekulære kurdere, tradisjonelle somaliere. Målet er å finne fram til hva de har felles. Avisa som et "torg" for felles problemløsning.
Salen er tilsynelatende ganske skeptisk til Beckmann. Han får spørsmål om hvordan avisa velger ut stemmene som skal skape samhold i lokalmiljøet, om ikke dette blir konfliktsky journalistikk.
Andenæs har undersøkt nordnorske nettaviser for konferansen. Største nettavis er Avisa Nordland med 17 saker pr. dag (flere fra NTB). Folkebladet har 16 daglige saker. Fordelingen av saker er omtrent som i papirutgavene, med litt mer trafikkstoff, rimelig nok.
Mye mer enkildejournalistikk enn i papir. Noe forklares med hendelsesnyheter der politi og brannvesen er kilde.
Mer klipp fra andre aviser, forteller Andenæs. Uklart om det dreier seg om tjueri eller akseptabel sitering. Er dette forskning?
Andenæs leter etter pekestokk, men det fins dessverre ikke i konferansesalen på SAS-hotellet.
87 prosent av Altapostens nettutgave kommer fra papiravisa samme dag. Helgeland Arbeiderblad legger ut stoffet på forhånd, hele 78 prosent tilhører denne kategorien. Bladet Vesterålen ligger iflg Andenæs avisredaktørenes ideal; nettet som appetittvekker for avisa.
(- Så har jeg sett litt på klikk, da.)
Bildeserier populært, siden det gir ett klikk pr. bilde pr. bruker. Mye sexy, snæksi stoff Nordlys, mener forskeren. Sexy damer i snølandskap.
Andenæs mener man heller bør telle brukere enn klikk. Men det gjør man jo?
Andenæs' rapport legges ut på IJs hjemmeside en halv time etter foredragets slutt.
Steinulf Henriksen, Folkebladet og Børje Klæboe Eidissen, Avisa Nordland, supplerer Andenæs på podiet. Verken Henriksen eller Eidissen vil beskrive en fastlagt nettstrategi, men legger vekt på at veien blir til under marsjen. Folkebladet er forøvrig i ferd med å endre nettsatsingen til mer originalstoff, mindre skuffevare.
Debatten dreier seg om bildeserier. Eidissen forklarer at seriene med bikinijenter får enorm trafikk de første dagene, men så dør de ut. Har også flere bildeserier med mye klær.
Journalist Pål Hansen i salen har en god observasjon han kaller gressbrann. Han er for tida tillitsvalgt og intervjues ganske ofte. Hvis en journalist misforstår intervjuobjektet, sprer feiltakelsen seg raskere enn brann i gress fordi nettpublikasjonene klipper og limer veldig ukritisk.
Arne Krumsvik presenterer Nettundersøkelsen 2007, hans eget produkt.
Konklusjon: Svært uklare strategier bak norske nettaviser. Få kan svare på Spice Girls' spørsmål: What do you really, really want.
To svar går igjen:
1. flerkanaltilbud, øke totalt tidsforbruk på mediehuset
2. markedsføre papirutgaven mot yngre lesere
28 prosent bruker papiravisa sjeldnere etter at de ble brukere av nettutgaven, men de langt flese melder uendret tidsbruk. Veldig uklart om dette reflekterer faktisk handling, eller ambisjon.
Men den høye andelen betyr at avisene står brukbart sterkt når abonnentene skal fornye. Så lenge de oppfatter at de leser papirutgaven like mye eller mer, er sjansen for ny girobetaling stor.
Krumsvik: Men hvis innholdet nett og papir er det samme, hvorfor skal leserne på sikt bruke mer tid på mediehuset?
PP-bildene blafrer raskt, som vanlig når nettguruen foredrar.
Katastrofefoilen, kaller han bildet som antyder at unge i etableringsfasen er minst begeistret for avisene. Avisenes opplagsfall skyldes singellivet, ikke nettet(!)
Nesten alle syns nettutgaven er dårligere enn papir. Paradoks: Vil trekke avislesere via nettet. Skjermer avisas beste saker og lager suboptimal nettavis. Det skal bygge merkevare og skape lojalitet?
Interessant at Krumsvik mener danske avishus har mer framskreden nettstrategi enn de norske. De legger større vekt på å gi bedriften flere bein å stå på, mens norske, særlig sørnorske redaktører, legger større vekt på å forsvare papiravisa via nettsatsingen.
59 prosent av norsnorske redaktører regner med å tjene penger på nettet i løpet av tre år. 56 prosent i nord vil starte betaltjenester, mot halvparten i Sør-Norge.
Journalist Jan Gunnar Furuly i Aftenposten holder seminar om kildesøk i communities. Furuly er oppvokst i Karasjok og har fult nettutviklingen intenst i mange år.
Intet land i verden har større andel facebookprofiler enn Norge (721 000 nordmenn).
Furuly viser sin egen facebookside, som toppes av "1 naughty request" :)
Forteller om Heidi Molstad Andresen, journalist i Hallingdalen, som har skaffet seg 600 kilder via en gruppe hun opprettet på Facebook. Se og Hør mest aktive av norske redaksjoner på dette feltet, reporterne der jobber hardt for å komme på kjendisenes vennelister.
(Jeg falt litt av facebookdebatten, som dels handler om det er farlig for journalister å avdekke kildenettet sitt via tjenesten. Surfing brakte meg denne, en ganske spennende observasjon fra ABCNyheter, som føler behov for å sensurere annonsene på forsida.)
Petter Beckmann fra svenske Södra Sidan innleder om folkejournalistikk, også kjent som public journalism. Tema: Hvorfor holder det ikke å bare snakke med folk?
Beckmanns mål er å gjøre journalistikken mer anvendelig. Södra Sidan er en gratisavis, opplag 40.000, startet for to år siden på Skärholmen. Tegner skisse over nedslagsfeltet. Beckmann antar at leserne består av en rekke undersamfunn, f.eks eldre, svensketniske villaeiere, venstreorienterte, sekulære kurdere, tradisjonelle somaliere. Målet er å finne fram til hva de har felles. Avisa som et "torg" for felles problemløsning.
Salen er tilsynelatende ganske skeptisk til Beckmann. Han får spørsmål om hvordan avisa velger ut stemmene som skal skape samhold i lokalmiljøet, om ikke dette blir konfliktsky journalistikk.
tirsdag 23. oktober 2007
Billige løsninger
Diskusjonen om kvalitetsjournalistikkens økonomiske vilkår, forekommer meg litt rar. Den dreier seg gjerne om at grådige eiere ikke prioriterer kvalitet, eller at Norge er et for lite land. Nettet burde endre disse forutsetningene, men gjør det tilsynelatende ikke.
Svaret burde være nisjer. For hvorfor skal jeg lese om Tottenham Hotspurs, kinesisk minoritetspolitikk, Dylan, rederiskatt, Oslos drikkevann og klimatrusler i en nettavis som også bruker ressurser på håndball, Britney, slik sparer du 13 kroner i året, Lene Alexandra og Jackass?
Fordi det er økonomisk.
En bred nettavis har alt på ett sted, likt og ulikt. Den er rask, noen ganger god, ofte underholdende og forstår seg godt på å kommunisere innholdet. Noen av dem lenker dessuten systematisk ut, slik at jeg kan gå dypere i temaer som interesserer meg særlig.
Kostnaden er at jeg må lese mange saker som er dårlige. Journalisten er tilfeldig gjest i temaet, og skjønner ikke egentlig hva det handler om. Jeg risikerer direkte feilinformasjon, som da de fleste meldte at Bush mente Mandela var død. Redigerere og vaktsjefer skal forholde seg til så mange saksområder at de ikke kan forventes å ha god greie på særlig mange av dem, for å være hyggelig.
De beste nisjestedene i et lite språkmarked er kunnskapssterke. Men de har små ressurser, er gjerne sent ute og er svakere på presentasjon og kommunikasjon.
Løsningen burde være å sy sammen nisjeporteføljer slik at de fikk tilstrekkelig trafikk til å finansiere kvalitetsjournalistikk og rask formidling. Er det mulig?
Det mener danske Freeway, som kjøper opp nisjesteder.
Svaret burde være nisjer. For hvorfor skal jeg lese om Tottenham Hotspurs, kinesisk minoritetspolitikk, Dylan, rederiskatt, Oslos drikkevann og klimatrusler i en nettavis som også bruker ressurser på håndball, Britney, slik sparer du 13 kroner i året, Lene Alexandra og Jackass?
Fordi det er økonomisk.
En bred nettavis har alt på ett sted, likt og ulikt. Den er rask, noen ganger god, ofte underholdende og forstår seg godt på å kommunisere innholdet. Noen av dem lenker dessuten systematisk ut, slik at jeg kan gå dypere i temaer som interesserer meg særlig.
Kostnaden er at jeg må lese mange saker som er dårlige. Journalisten er tilfeldig gjest i temaet, og skjønner ikke egentlig hva det handler om. Jeg risikerer direkte feilinformasjon, som da de fleste meldte at Bush mente Mandela var død. Redigerere og vaktsjefer skal forholde seg til så mange saksområder at de ikke kan forventes å ha god greie på særlig mange av dem, for å være hyggelig.
De beste nisjestedene i et lite språkmarked er kunnskapssterke. Men de har små ressurser, er gjerne sent ute og er svakere på presentasjon og kommunikasjon.
Løsningen burde være å sy sammen nisjeporteføljer slik at de fikk tilstrekkelig trafikk til å finansiere kvalitetsjournalistikk og rask formidling. Er det mulig?
Det mener danske Freeway, som kjøper opp nisjesteder.
mandag 22. oktober 2007
Nullvekst
Går det an å drive samfunnsøkonomi eller bedrift med nullvekst som mål?
Hva har egentlig Martin Kolberg i tankene?
Han sier til VG:
- Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen, vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer. Det vil ikke gå, sier Kolberg.
Han mener Norge som et lite, men rikt land må gå foran i jakten på de nye samfunnsmålene.
- Dette er utfordringer som markedet aldri vil klare. Vi har ingen endelig oppskrift på hvordan en slik snuoperasjon skal gjøres, men det er bare sosialdemokratiet som kan gå i spissen for en slik tenkning.
Er det veksten i BNP som skal stoppe? Det krever vel brems i oljeprisveksten, noe som trolig ikke er miljøvennlig.
Er det bedriftenes overskudd? Samlet børsverdi? Personlig forbruk?
Hvis bnp vokser, men gjennomsnittlig personlig forbruk fryses, hva skjer da?
Ap ønsker radikalt større utjevning. Hvis man fryser lønningenes realverdi og det offentlige forbruket, men verdensøkonomien og oljeprisen vokser, må det vel sterke virkemidler til for å hindre forbruksvekst hos eiere og ledere.Hvis det igjen fører til stagnasjon i næringslivet, evt kombinert med utflagging, blir det flere for offentlig sektor å understøtte.
Da må vel ytelsene til disse senkes i realverdi, for å nå Kolbergs mål om stopp i offentlig sektor. Med mindre det er en ønsket gevinst i å flytte folk fra høyt betale jobber og ditto forbruk til magrere ledighet?
Hvis man lar overklassen øke forbruket, men fryser lønnsmottakernes realinntekt i gode tider, får man vel vekst i svart sektor kombinert med sosial misnøye og økt rom for populisme på begge sider. Det høres som en oppskrift for å svekke Ap og raskt øke forbruket igjen.
Hvis man demper innovasjon, private insitamenter og allmenn tilfredshet ved hjelp av et skatte- og avgiftsregime som setter ned temperaturen hele veien, blir vel Norge
a. mer avhengig av olje/gass,
b. mindre i stand til å bringe fram miljøteknologi og
c. kanskje mindre velvillig til å hjelpe fattige land?
En global vekstbrems omgår kanskje noen av disse problemene. Men da må vel tusenårsmålene forskyves litt, med mindre man tenker seg et globalt finansregime. Urealistisk er det iallfall.
Konjunktursvingninger kan gi periodisk nedgang. Det fører alltid til sosiale problemer i rike og økt dødsrate i fattige land. Jeg er også usikker på om lavkonjunkturer historisk har bremset miljøproblemene.
Det forekommer meg at aggressiv prising av miljøskadelig forbruk, er en mer effektiv oppskrift. Men kanskje en dårligere valgkampsak enn moralprat man ikke har tenkt å gjennomføre.
Hva har egentlig Martin Kolberg i tankene?
Han sier til VG:
- Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen, vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer. Det vil ikke gå, sier Kolberg.
Han mener Norge som et lite, men rikt land må gå foran i jakten på de nye samfunnsmålene.
- Dette er utfordringer som markedet aldri vil klare. Vi har ingen endelig oppskrift på hvordan en slik snuoperasjon skal gjøres, men det er bare sosialdemokratiet som kan gå i spissen for en slik tenkning.
Er det veksten i BNP som skal stoppe? Det krever vel brems i oljeprisveksten, noe som trolig ikke er miljøvennlig.
Er det bedriftenes overskudd? Samlet børsverdi? Personlig forbruk?
Hvis bnp vokser, men gjennomsnittlig personlig forbruk fryses, hva skjer da?
Ap ønsker radikalt større utjevning. Hvis man fryser lønningenes realverdi og det offentlige forbruket, men verdensøkonomien og oljeprisen vokser, må det vel sterke virkemidler til for å hindre forbruksvekst hos eiere og ledere.Hvis det igjen fører til stagnasjon i næringslivet, evt kombinert med utflagging, blir det flere for offentlig sektor å understøtte.
Da må vel ytelsene til disse senkes i realverdi, for å nå Kolbergs mål om stopp i offentlig sektor. Med mindre det er en ønsket gevinst i å flytte folk fra høyt betale jobber og ditto forbruk til magrere ledighet?
Hvis man lar overklassen øke forbruket, men fryser lønnsmottakernes realinntekt i gode tider, får man vel vekst i svart sektor kombinert med sosial misnøye og økt rom for populisme på begge sider. Det høres som en oppskrift for å svekke Ap og raskt øke forbruket igjen.
Hvis man demper innovasjon, private insitamenter og allmenn tilfredshet ved hjelp av et skatte- og avgiftsregime som setter ned temperaturen hele veien, blir vel Norge
a. mer avhengig av olje/gass,
b. mindre i stand til å bringe fram miljøteknologi og
c. kanskje mindre velvillig til å hjelpe fattige land?
En global vekstbrems omgår kanskje noen av disse problemene. Men da må vel tusenårsmålene forskyves litt, med mindre man tenker seg et globalt finansregime. Urealistisk er det iallfall.
Konjunktursvingninger kan gi periodisk nedgang. Det fører alltid til sosiale problemer i rike og økt dødsrate i fattige land. Jeg er også usikker på om lavkonjunkturer historisk har bremset miljøproblemene.
Det forekommer meg at aggressiv prising av miljøskadelig forbruk, er en mer effektiv oppskrift. Men kanskje en dårligere valgkampsak enn moralprat man ikke har tenkt å gjennomføre.
fredag 19. oktober 2007
Sexslaver
Er de prostituerte vår tids slaver?
Hvor mange prostituerte som egentlig er sex-slaver, er ganske vanskelig å svare på. Det forekommer åpenbart i skremmende mange tilfeller. Men de siste årene er det i rike land blitt stadig mer vanlig å omtale menneskehandel, trafficking, som den viktigste drivkraften bak prositusjonen. Det er ganske tvilsomt.
Forestillingen om at de fleste utenlandske prostituerte i Norge er ofre for trafficking, har ulike og dels motstridende grunnlag. Dette er noen av dem:
- (Nesten) ingen kvinner vil prostituere seg frivillig. Det strider mot menneskenaturen.
- Det er så dyrt å ta seg fra Nigeria til Norge, at noen må stå bak.
- Afrikanske kvinner er så overtroiske at de kan tvinges med trolldomstrusler.
- Unge jenter fra Estland og Moldova lar seg lure av løfter om gode jobber, men tvinges ved ankomst til å selge sex.
Hva er så spesielt med sexhandel?
- Jeg gjorde det for penga, elskling, alltid for penga. Ava Gardner.
- Jeg er en hore. Alle skuespillere er horer. Vi selger kroppen til den som byr mest. William Holden.
- Jeg begynte i bransjen for penger, og kunsten kom senere. Charlie Chaplin.
Alt inntektsbringende arbeid innebærer grader av "salg av kroppen". Prester, gartnere, skuespillere, lærere og kelnere bruker kroppen i utøvelse av yrket. I virkeligheten selger de jo ikke kroppen, de leier ut deler av den. Det spesielle med prostituerte, er tilsynelatende at de leier ut kroppen til andres seksuelle tilfredsstillelse.
Men det er de heller ikke alene om. Nakendansere får betalt for å skape seksuell opphisselse, en vanlig forutsetning for tilfredsstillelse. Pornoskuespillere gjør det samme. Dette strider åpenbart mot mange menneskers personlige moral. Men hvis det ikke skader en tredjepart, må det å la seg avbilde på en slik måte at noen blir opphisset av det, tilhøre den private moralens sfære og derfor være unndratt offentlig regulering. Hvordan denne "varen" kan omsettes, lar seg derimot regulere.
De fleste vil kanskje mene at seksuell kroppskontakt (samleie, onanering, pornoinnspilling) er så nærgående handlinger at å utføre disse mot betaling, skiller seg vesentlig fra å servere kaffe latte. At lapdansing befinner seg i en gråsone, mens nakenfotografering er greit. Men disse grensene flytter seg, periodevis veldig raskt.
Hvis noen frivillig velger å utføre en handling flertallet regner som moralsk tvilsom eller forkastelig, handler muligheten til å forby handlingen om grensene for personlig frihet.
Hvis noen tvinges til å leie ut kroppen for andres seksuelle tilfredsstillelse, er det tvangen som må forbys. Men både forbud mot prostitusjon (USA) og forbud mot å betale for samleie (Sverige), bunner i et ønske om å lovregulere bort uønsket atferd. Historisk dreier det seg om anstrengelser for å pålegge et mindretall flertallets moral. I dagens europeiske debatt, begrunnes lovforslagene med at prostitusjon må skyldes tvang. Det svenske forbudet forutsetter at horekunden pr. definisjon utøver vold mot den prostituerte.
Det er mildt sagt vanskelig å påvise at all prostitusjon bygger på tvang i vanlig forstand. Det er trolig umulig fordi det ikke er sant. Men nyere sosiologi løser dette problemet for spesielt den grensekryssende sexhandelen, altså for estiske prostituerte i Oslo eller svenske sexturister i Thailand, ved å vise til "systemisk tvang".
Tankegangen er besnærende. De enorme økonomiske forskjellene mellom Norge og Nigeria, representerer en tvangssituasjon for kvinner som vil brødfø familien. Dermed er ikke valget om å selge sex i utlandet, egentlig frivillig. Og de som tjener penger på en kvinnes beslutning om å reise til utlandet for å selge sex, driver pr. definisjon med trafficking.
Resonnementet reiser likevel like mange spørsmål som det besvarer. Det utelukker helt at noen kan ønske å selge sex, selv om de kan leve godt på andre måter. Da gjør vi indirekte våre egne moralnormer og følelser til allmenngyldige, noe erfaringer med fordommer mot homoseksualitet eller piercing viser at vi ikke bør gjøre. Samtidig forutsetter det at vi fratar de kvinnene som forteller at de frivillig selger sex, all meningsberettigelse.
Og hvis systemisk tvang er det samme som annen tvang, og fattigdom er det samme som relativ fattigdom, blir det helt uråd å avskaffe tvang uten å avskaffe ulikheter. Bare kommunismen har forsøkt det, og selv i de kommunistiske landene forekom betydelig prostitusjon. Den var kanskje sjeldnere, fordi kundegrunnlaget var mindre, men kanskje også mindre frivillig enn den er under kapitalismen.
Samfunnsforskerne May-Len Skillbrei og Irina Polyakova ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo leverte i mai 2006 en rapport til Justisdepartementet om østeuropeisk prostitusjon i Norge.
Der framgår det tydelig at mange av kvinnene utnyttes økonomisk. I de aller fleste tilfellene forskerne har undersøkt, skjer det ved at halliker forsyner seg tildels grovt av fortjenesten deres. Flere av hallikene er forøvrig kvinner, oftest eks-prostituerte. Samtidig går det fram at de fleste prostituerte som er intervjuet, har visst hva de valgte som yrke. Flere solgte sex i hjemlandet, før de kom til Oslo. Noen forteller at de kunne hatt sekretærjobb, men at betalingen var for dårlig. Ønsket om mer penger og et bedre liv, fikk dem til å velge sexsalg i Norge.
Hva fører forbud til?
Tilhengerne av forbud mot sexkjøp, mener det vil redusere en etter deres mening nedverdigende og kvinnefiendtlig næringsvei med sterkt innslag av tvang og ekstremt høy yrkesrisiko. Motstanderne, blant dem Pro-Sentret, mener det vil drive sexhandelen under jorda og gi bakmenn og halliker mer makt.
Sverige er referansen. Der ble kjøp av sex forbudt i 1999. Lovbestemmelsen har tilsynelatende redusert gateprostitusjonen drastisk, 41 prosent er antydet, men det foreligger ikke ennå entydige svar på om den totale sexhandelen er redusert. Jeg velger å tro at den er det, utfra loven om tilbud og etterspørsel.
En tilsvarende norsk lov har betydelig sympati i medier og Storting. Den kan redusere gateprostitusjonen ved at sexkjøpere utsettes for en strafferettslig risiko. Hvis en lov skal virke avskrekkende, må trolig noen saker pådømmes, noe som antakelig krever vitenutsagn fra den prostituerte.
Den vil trolig dempe faren for at mørkhudede jenter behandles som prostituerte bare de beveger seg i Oslo sentrum sent en kveld, slik flere av dem forteller om.
Den kan begrense markedet for halliker og menneskesmuglere. Da kan den også begrense markedet som gjør at en estisk 19-åring vil selge sex i Oslo framfor å jobbe som sekretær i Tallin for lav betaling. Samtidig kan den medføre at hun velger å prostituere seg på annet sted der risikoen kanskje er større og betalingen lavere enn i Europas rikeste land.
Den kan helt sikkert ikke avskaffe prostitusjon.
Hvis det er den ubehagelig synlige prostitusjonen vi vil til livs, er et slikt forbud trolig ganske effektivt. Men hvis det er bakmenn og menneskesmuglere som skal stanses, vil et forbud i beste fall ha begrenset verdi. Forbudet kan også øke etableringskostnadene for prostituerte utlendinger, og slik gi profitørene større gevinst og makt.
EU-utvidelsen har tilsynelatende svekket de baltiske prostituertes behov for halliker. "Vera" forteller til Skillbrei og Polyakova:
- Vi fra Baltikum er uavhengige av halliker. Vi har normale pass nå som vi er et EU-land.
I et landskap med streng migrasjonskontroll, blir mange som migrerer fra fattige til rike land avhengige av en tredjepart, skriver Skillbrei og Polyakova.
Fri innvandring er trolig den eneste reformen som helt effektivt kan undergrave mellommennenes rolle. Og det er vel ikke aktuelt?
Er de prostituerte fanger?
Mye taler mot den antakelsen. For hvis prostitusjon er en business, gjelder også at maksimal kundetilfredshet for lavest mulige pris, er vinneroppskriften.
Med mindre ingen prostituerer seg frivillig, eller de er altfor få til å betjene markedet, må vi anta at de frivillige her har to fortrinn: De trenger ikke finansiere bakmann, og har derfor større marginer i priskonkurransen. Og de har valgt yrket, derfor kunne man anta at de er mer etterspurt enn en tvangsarbeider. Rapporten fra Skillbrei og Polyakova tyder på at mange kunder nå spør de prostituerte om de jobber frivillig.
Hvis de prostituerte er "fanger", må det kreve mye og kostbar arbeidskraft å passe på dem. For nigerianernes vedkommende er dette søkt forklart ved at de tror på voodoo eller trollmannskunst, men det er ikke godt dokumentert. Det er vanskelig å kapre kunder i et fengsel, så de prostituerte må bevege seg fritt utendørs. Hvis de jobber fra leilighet, er det trolig ingen kundemagnet om det sitter en russer på gangen mens de selger sine tjenester. Østeuropeiske kvinner forskerne intervjuet, fortalte at det var lett å komme seg unna en hallik og at jenter med bakmenn blir sett ned på i bransjen.
Politiet sjekker ofte de prostituertes dokumenter. Derfor har de dem oftest på seg, og forestillingen om at de jages papirløse på gata, stemmer trolig ikke.
En variant er at de lokkes til rike land med løfte om vanlig arbeid. Det er rimelig å tro at det skjer. Men er det sannsynlig at det gjelder et stort antall? Når virkeligheten kommer for dagen, vil jo argumentene over gjelde. Vi vet dessuten fra innvandringsmønstre at kunnskap om de enkelte lands regler og politimetoder, sprer seg raskt. Det burde tilsi at også falske løfter om gode jobber, fort ble gjennomskuet.
De 15 østeuropeiske kvinnene Skillbrei og Polyakova dybdeintervjuet, hadde alle reist til Norge for å selge sex.
Politiet i Oslo har en egen gruppe som motarbeider trafficking. Etterforskningen gir lite resultat, avhør av kvinner fra Øst-Europa og Afrika gir sjelden grunnlag for tiltale. Sentrale polititjenestemenn legger ikke skjul på at de mener omfanget av tvang er sterkt overdrevet og at de fleste tilreisende prostituerte er i Norge nokså frivillig. De visste hva de kom for, selv om noen av dem utnyttes økonomisk.
Tar FN feil?
FNs hovedforsamling har slått fast at mellom en og fire millioner mennesker er ofre for menneskehandel. Som mange likende anslag, har nok også dette et element av "tenk på et tall og gang det med to". Men det er ingen tvil om at slaveliknende transport av mennesker fortsatt foregår.
Den er mest utbredt i fattige land, der rent slaveri også overlever. Kampen mot menneskehandel burde kanskje konsentreres mest om de groveste tilfellene, der barn selges til sexslaveri eller tvangsarbeid og kvinner til bordeller.
Når nordiske feminister heller prioriterer den åpenbart mer frivillige prostitusjonen i egne og nærliggende land, skyldes det kanskje at det er selve sexhandelen de først og fremst vil til livs.
Sveriges likestillingsminister Claes Borgström foreslo i april 2006 at landet skulle trekke seg fra VM i fotball. Slik ville han ha svenskene med i protest mot antatt økning av sexsalg og sexkjøp under gigantarrangementet.Tysk politi etterforsket den antatt økte trafikkeringen av (tvags)prostituerte til landet under VM, som i mediene var antatt å kunne ramme 40.000 hovedsakelig østeuropeiske kvinner. Etterforskningen fant fem traffickingofre.
Hvor mange prostituerte som egentlig er sex-slaver, er ganske vanskelig å svare på. Det forekommer åpenbart i skremmende mange tilfeller. Men de siste årene er det i rike land blitt stadig mer vanlig å omtale menneskehandel, trafficking, som den viktigste drivkraften bak prositusjonen. Det er ganske tvilsomt.
Forestillingen om at de fleste utenlandske prostituerte i Norge er ofre for trafficking, har ulike og dels motstridende grunnlag. Dette er noen av dem:
- (Nesten) ingen kvinner vil prostituere seg frivillig. Det strider mot menneskenaturen.
- Det er så dyrt å ta seg fra Nigeria til Norge, at noen må stå bak.
- Afrikanske kvinner er så overtroiske at de kan tvinges med trolldomstrusler.
- Unge jenter fra Estland og Moldova lar seg lure av løfter om gode jobber, men tvinges ved ankomst til å selge sex.
Hva er så spesielt med sexhandel?
- Jeg gjorde det for penga, elskling, alltid for penga. Ava Gardner.
- Jeg er en hore. Alle skuespillere er horer. Vi selger kroppen til den som byr mest. William Holden.
- Jeg begynte i bransjen for penger, og kunsten kom senere. Charlie Chaplin.
Alt inntektsbringende arbeid innebærer grader av "salg av kroppen". Prester, gartnere, skuespillere, lærere og kelnere bruker kroppen i utøvelse av yrket. I virkeligheten selger de jo ikke kroppen, de leier ut deler av den. Det spesielle med prostituerte, er tilsynelatende at de leier ut kroppen til andres seksuelle tilfredsstillelse.
Men det er de heller ikke alene om. Nakendansere får betalt for å skape seksuell opphisselse, en vanlig forutsetning for tilfredsstillelse. Pornoskuespillere gjør det samme. Dette strider åpenbart mot mange menneskers personlige moral. Men hvis det ikke skader en tredjepart, må det å la seg avbilde på en slik måte at noen blir opphisset av det, tilhøre den private moralens sfære og derfor være unndratt offentlig regulering. Hvordan denne "varen" kan omsettes, lar seg derimot regulere.
De fleste vil kanskje mene at seksuell kroppskontakt (samleie, onanering, pornoinnspilling) er så nærgående handlinger at å utføre disse mot betaling, skiller seg vesentlig fra å servere kaffe latte. At lapdansing befinner seg i en gråsone, mens nakenfotografering er greit. Men disse grensene flytter seg, periodevis veldig raskt.
Hvis noen frivillig velger å utføre en handling flertallet regner som moralsk tvilsom eller forkastelig, handler muligheten til å forby handlingen om grensene for personlig frihet.
Hvis noen tvinges til å leie ut kroppen for andres seksuelle tilfredsstillelse, er det tvangen som må forbys. Men både forbud mot prostitusjon (USA) og forbud mot å betale for samleie (Sverige), bunner i et ønske om å lovregulere bort uønsket atferd. Historisk dreier det seg om anstrengelser for å pålegge et mindretall flertallets moral. I dagens europeiske debatt, begrunnes lovforslagene med at prostitusjon må skyldes tvang. Det svenske forbudet forutsetter at horekunden pr. definisjon utøver vold mot den prostituerte.
Det er mildt sagt vanskelig å påvise at all prostitusjon bygger på tvang i vanlig forstand. Det er trolig umulig fordi det ikke er sant. Men nyere sosiologi løser dette problemet for spesielt den grensekryssende sexhandelen, altså for estiske prostituerte i Oslo eller svenske sexturister i Thailand, ved å vise til "systemisk tvang".
Tankegangen er besnærende. De enorme økonomiske forskjellene mellom Norge og Nigeria, representerer en tvangssituasjon for kvinner som vil brødfø familien. Dermed er ikke valget om å selge sex i utlandet, egentlig frivillig. Og de som tjener penger på en kvinnes beslutning om å reise til utlandet for å selge sex, driver pr. definisjon med trafficking.
Resonnementet reiser likevel like mange spørsmål som det besvarer. Det utelukker helt at noen kan ønske å selge sex, selv om de kan leve godt på andre måter. Da gjør vi indirekte våre egne moralnormer og følelser til allmenngyldige, noe erfaringer med fordommer mot homoseksualitet eller piercing viser at vi ikke bør gjøre. Samtidig forutsetter det at vi fratar de kvinnene som forteller at de frivillig selger sex, all meningsberettigelse.
Og hvis systemisk tvang er det samme som annen tvang, og fattigdom er det samme som relativ fattigdom, blir det helt uråd å avskaffe tvang uten å avskaffe ulikheter. Bare kommunismen har forsøkt det, og selv i de kommunistiske landene forekom betydelig prostitusjon. Den var kanskje sjeldnere, fordi kundegrunnlaget var mindre, men kanskje også mindre frivillig enn den er under kapitalismen.
Samfunnsforskerne May-Len Skillbrei og Irina Polyakova ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo leverte i mai 2006 en rapport til Justisdepartementet om østeuropeisk prostitusjon i Norge.
Der framgår det tydelig at mange av kvinnene utnyttes økonomisk. I de aller fleste tilfellene forskerne har undersøkt, skjer det ved at halliker forsyner seg tildels grovt av fortjenesten deres. Flere av hallikene er forøvrig kvinner, oftest eks-prostituerte. Samtidig går det fram at de fleste prostituerte som er intervjuet, har visst hva de valgte som yrke. Flere solgte sex i hjemlandet, før de kom til Oslo. Noen forteller at de kunne hatt sekretærjobb, men at betalingen var for dårlig. Ønsket om mer penger og et bedre liv, fikk dem til å velge sexsalg i Norge.
Hva fører forbud til?
Tilhengerne av forbud mot sexkjøp, mener det vil redusere en etter deres mening nedverdigende og kvinnefiendtlig næringsvei med sterkt innslag av tvang og ekstremt høy yrkesrisiko. Motstanderne, blant dem Pro-Sentret, mener det vil drive sexhandelen under jorda og gi bakmenn og halliker mer makt.
Sverige er referansen. Der ble kjøp av sex forbudt i 1999. Lovbestemmelsen har tilsynelatende redusert gateprostitusjonen drastisk, 41 prosent er antydet, men det foreligger ikke ennå entydige svar på om den totale sexhandelen er redusert. Jeg velger å tro at den er det, utfra loven om tilbud og etterspørsel.
En tilsvarende norsk lov har betydelig sympati i medier og Storting. Den kan redusere gateprostitusjonen ved at sexkjøpere utsettes for en strafferettslig risiko. Hvis en lov skal virke avskrekkende, må trolig noen saker pådømmes, noe som antakelig krever vitenutsagn fra den prostituerte.
Den vil trolig dempe faren for at mørkhudede jenter behandles som prostituerte bare de beveger seg i Oslo sentrum sent en kveld, slik flere av dem forteller om.
Den kan begrense markedet for halliker og menneskesmuglere. Da kan den også begrense markedet som gjør at en estisk 19-åring vil selge sex i Oslo framfor å jobbe som sekretær i Tallin for lav betaling. Samtidig kan den medføre at hun velger å prostituere seg på annet sted der risikoen kanskje er større og betalingen lavere enn i Europas rikeste land.
Den kan helt sikkert ikke avskaffe prostitusjon.
Hvis det er den ubehagelig synlige prostitusjonen vi vil til livs, er et slikt forbud trolig ganske effektivt. Men hvis det er bakmenn og menneskesmuglere som skal stanses, vil et forbud i beste fall ha begrenset verdi. Forbudet kan også øke etableringskostnadene for prostituerte utlendinger, og slik gi profitørene større gevinst og makt.
EU-utvidelsen har tilsynelatende svekket de baltiske prostituertes behov for halliker. "Vera" forteller til Skillbrei og Polyakova:
- Vi fra Baltikum er uavhengige av halliker. Vi har normale pass nå som vi er et EU-land.
I et landskap med streng migrasjonskontroll, blir mange som migrerer fra fattige til rike land avhengige av en tredjepart, skriver Skillbrei og Polyakova.
Fri innvandring er trolig den eneste reformen som helt effektivt kan undergrave mellommennenes rolle. Og det er vel ikke aktuelt?
Er de prostituerte fanger?
Mye taler mot den antakelsen. For hvis prostitusjon er en business, gjelder også at maksimal kundetilfredshet for lavest mulige pris, er vinneroppskriften.
Med mindre ingen prostituerer seg frivillig, eller de er altfor få til å betjene markedet, må vi anta at de frivillige her har to fortrinn: De trenger ikke finansiere bakmann, og har derfor større marginer i priskonkurransen. Og de har valgt yrket, derfor kunne man anta at de er mer etterspurt enn en tvangsarbeider. Rapporten fra Skillbrei og Polyakova tyder på at mange kunder nå spør de prostituerte om de jobber frivillig.
Hvis de prostituerte er "fanger", må det kreve mye og kostbar arbeidskraft å passe på dem. For nigerianernes vedkommende er dette søkt forklart ved at de tror på voodoo eller trollmannskunst, men det er ikke godt dokumentert. Det er vanskelig å kapre kunder i et fengsel, så de prostituerte må bevege seg fritt utendørs. Hvis de jobber fra leilighet, er det trolig ingen kundemagnet om det sitter en russer på gangen mens de selger sine tjenester. Østeuropeiske kvinner forskerne intervjuet, fortalte at det var lett å komme seg unna en hallik og at jenter med bakmenn blir sett ned på i bransjen.
Politiet sjekker ofte de prostituertes dokumenter. Derfor har de dem oftest på seg, og forestillingen om at de jages papirløse på gata, stemmer trolig ikke.
En variant er at de lokkes til rike land med løfte om vanlig arbeid. Det er rimelig å tro at det skjer. Men er det sannsynlig at det gjelder et stort antall? Når virkeligheten kommer for dagen, vil jo argumentene over gjelde. Vi vet dessuten fra innvandringsmønstre at kunnskap om de enkelte lands regler og politimetoder, sprer seg raskt. Det burde tilsi at også falske løfter om gode jobber, fort ble gjennomskuet.
De 15 østeuropeiske kvinnene Skillbrei og Polyakova dybdeintervjuet, hadde alle reist til Norge for å selge sex.
Politiet i Oslo har en egen gruppe som motarbeider trafficking. Etterforskningen gir lite resultat, avhør av kvinner fra Øst-Europa og Afrika gir sjelden grunnlag for tiltale. Sentrale polititjenestemenn legger ikke skjul på at de mener omfanget av tvang er sterkt overdrevet og at de fleste tilreisende prostituerte er i Norge nokså frivillig. De visste hva de kom for, selv om noen av dem utnyttes økonomisk.
Tar FN feil?
FNs hovedforsamling har slått fast at mellom en og fire millioner mennesker er ofre for menneskehandel. Som mange likende anslag, har nok også dette et element av "tenk på et tall og gang det med to". Men det er ingen tvil om at slaveliknende transport av mennesker fortsatt foregår.
Den er mest utbredt i fattige land, der rent slaveri også overlever. Kampen mot menneskehandel burde kanskje konsentreres mest om de groveste tilfellene, der barn selges til sexslaveri eller tvangsarbeid og kvinner til bordeller.
Når nordiske feminister heller prioriterer den åpenbart mer frivillige prostitusjonen i egne og nærliggende land, skyldes det kanskje at det er selve sexhandelen de først og fremst vil til livs.
Sveriges likestillingsminister Claes Borgström foreslo i april 2006 at landet skulle trekke seg fra VM i fotball. Slik ville han ha svenskene med i protest mot antatt økning av sexsalg og sexkjøp under gigantarrangementet.Tysk politi etterforsket den antatt økte trafikkeringen av (tvags)prostituerte til landet under VM, som i mediene var antatt å kunne ramme 40.000 hovedsakelig østeuropeiske kvinner. Etterforskningen fant fem traffickingofre.
Avisenes framtid
Michael Malone har skrevet en sterkt polemisk, men ganske interessant artikkel om New York Times verdifall på børsen, den håpløse nettstrategien og avisas profil. Der står dette tankevekkende resonnementet:
But the Times made one more mistake -- one which it alone could make, and which I think ultimately led to yesterday's meltdown. Most newspapers adopted the always dangerous strategy of trying to become more like one's competitors rather than establishing the defensible position of being even more true to oneself. Like most newspapers, the Times decided to become more timely, more hip, and more judgmental than the electronic media -- when it should have become better reported, more objective, and better written; professionalism being the one arena where the new competitors would have a hard time competing.
But the Times made one more mistake -- one which it alone could make, and which I think ultimately led to yesterday's meltdown. Most newspapers adopted the always dangerous strategy of trying to become more like one's competitors rather than establishing the defensible position of being even more true to oneself. Like most newspapers, the Times decided to become more timely, more hip, and more judgmental than the electronic media -- when it should have become better reported, more objective, and better written; professionalism being the one arena where the new competitors would have a hard time competing.
mandag 16. juli 2007
Pakistan
Musharrafs oppgjør med islamistene i Den røde moské etterlater flere spørsmål enn svar, skriver Spiegel Online. USA har medansvar for fundamentalistenes styrke. Samtidig forteller Spiegels gjennomgang at terrorismens vekst skyldes indre forhold i den islamske verden, kanskje like mye som eller mer enn USAs politikk, Israels konflikt med palestinerne eller andre "ytre" faktorer.
tirsdag 3. juli 2007
Terrorberedskap
Det er mange som med en ryggmargsrefleks forkaster påstanden om at overvåking og annet politiarbeid har avverget terroraksjoner i vesten etter 911. men beretningen om terrorcellen britisk politi stanset i 2004, overbeviser iallfall meg, slik den overbeviste juryen.
Hvis terroristene hadde lykkes, ville vi fått lese spydige artikler om politi og etterretning som ikke klarer avsløre opplagte bombeforberedelser rett foran nesa på dem.
Hvis terroristene hadde lykkes, ville vi fått lese spydige artikler om politi og etterretning som ikke klarer avsløre opplagte bombeforberedelser rett foran nesa på dem.
lørdag 23. juni 2007
Biskop på kant med sannheten
Oslos biskop Ole Christian Kvarme grep i 11. time inn mot utsendelsen av afghanere som har fått avslag på sine søknader etter omfattende behandling, anker og politisk mobilisering. Han ringte til sjefen for Utlendingsnevnda UNE og hevdet at flere av afghanerne er gått over til kristendommen, noe som angivelig kunne skaffe dem problemer i hjemlandet.
UNE har undersøkt påstanden og konkluderer med at den er feilaktig. Da biskopen ble konfrontert med dette i kveldens nyhetssendinger på fjernsyn, var det tydelig at han vred seg.
Vi fikk ikke vite hvordan opplysningene om trosskiftet var kommet fram, hvordan de var etterprøvd eller hvorfor Kvarme fant dem troverdige. Han nøyde seg med å antyde (flere ganger) at det vil være for farlig for afghanerne om han går nærmere inn på disse spørsmålene.
Det virket veldig lite overbevisende. Forsiktigheten er nok minst like egnet til å skjerme biskopen mot kritikk.
UNE har undersøkt påstanden og konkluderer med at den er feilaktig. Da biskopen ble konfrontert med dette i kveldens nyhetssendinger på fjernsyn, var det tydelig at han vred seg.
Vi fikk ikke vite hvordan opplysningene om trosskiftet var kommet fram, hvordan de var etterprøvd eller hvorfor Kvarme fant dem troverdige. Han nøyde seg med å antyde (flere ganger) at det vil være for farlig for afghanerne om han går nærmere inn på disse spørsmålene.
Det virket veldig lite overbevisende. Forsiktigheten er nok minst like egnet til å skjerme biskopen mot kritikk.
tirsdag 19. juni 2007
Pakistan modererer trusler
Religionsministeren i Pakistans regjering truet tilsynelatende Salman Rushdie med selvmordsbombere etter at den anerkjente forfatteren ble adlet i helgen.
- Hvis noen angriper ved å feste bomber til kroppen for å beskytte Profetens ære, vil det være berettiget, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Times.
Uttalelsen i den pakistanske nasjonalforsamlingen ble straks tolket som oppfordring til drap på Rushdie. Det forekom fra første øyeblikk to motstridende oversettelser av ul-Haqs trusler. De ble oversatt vekselvis med å sprenge en bombe "på hans kropp", altså Rushdies, og "på sin kropp", altså selvmordsbomberens.
Dukker som forestilte Rushdie og dronning Elizabeth ble brent i Pakistan, der adelstittelen raskt fikk en plass i valgkampen om presidentvervet. Religionsministeren må likevel ha innsett at han gikk for langt. I løpet av gårsdagen presiserte han truslen slin slik:
- Hvis noen sprenger seg selv i lufta, vil han selv anse det som berettiget. Hvordan kan vi bekjempe terrorisme når de som begår blasfemi belønnes av Vesten?
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ni år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Religionsministeren i Pakistan har blåst nytt liv i dette hatet med sin oppmuntring til selvmordsbombing. Han er som alle kjent med at selvmordsbombere ikke er selvmordere, men drapsmenn som helst tar flest mulig med seg i døden.
Ijaz ul-Haq stiller seg også bak den oppfatning at ytringsfrihet i andre land ikke kan tåles og at myndigheter og folkevalgte andre steder som ønsker å hedre en forfatter muslimske geistlige og politikere anser som blasfemist, kan trues med bomber.
Det tjener Pakistan til liten ære.
- Hvis noen angriper ved å feste bomber til kroppen for å beskytte Profetens ære, vil det være berettiget, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Times.
Uttalelsen i den pakistanske nasjonalforsamlingen ble straks tolket som oppfordring til drap på Rushdie. Det forekom fra første øyeblikk to motstridende oversettelser av ul-Haqs trusler. De ble oversatt vekselvis med å sprenge en bombe "på hans kropp", altså Rushdies, og "på sin kropp", altså selvmordsbomberens.
Dukker som forestilte Rushdie og dronning Elizabeth ble brent i Pakistan, der adelstittelen raskt fikk en plass i valgkampen om presidentvervet. Religionsministeren må likevel ha innsett at han gikk for langt. I løpet av gårsdagen presiserte han truslen slin slik:
- Hvis noen sprenger seg selv i lufta, vil han selv anse det som berettiget. Hvordan kan vi bekjempe terrorisme når de som begår blasfemi belønnes av Vesten?
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ni år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Religionsministeren i Pakistan har blåst nytt liv i dette hatet med sin oppmuntring til selvmordsbombing. Han er som alle kjent med at selvmordsbombere ikke er selvmordere, men drapsmenn som helst tar flest mulig med seg i døden.
Ijaz ul-Haq stiller seg også bak den oppfatning at ytringsfrihet i andre land ikke kan tåles og at myndigheter og folkevalgte andre steder som ønsker å hedre en forfatter muslimske geistlige og politikere anser som blasfemist, kan trues med bomber.
Det tjener Pakistan til liten ære.
Pakistans trusler
Religionsministeren i Pakistans regjering truer Salman Rushdie med selvmordsbombere etter at den anerkjente forfatteren ble adlet i helgen.
- Hvis noen sprenger en bombe mot hans kropp, vil det være berettiget med mindre den britiske regjering ber om unnskyldning og trekker tilbake adelstittelen, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Guardian.
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ti år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Pakistans regjering har selvsagt all rett til å mislike at Storbritannias folkevalgte adler forfatteren Rushdie. De kan gi uttrykk for sin misnøye med så sterke ord de bare ønsker. Men når et medlem av regjeringen truer en forfatter i et annet land med drap, krysses alle grenser.
Religionsministeren oppmuntrer til bombedrap på Rushdie for å tvinge et demokratisk land til å bøye seg. Dette er det politiske islams mest motbydelige trekk.
Storbritannia vil selvsagt ikke gi etter. Vi det norske utenriksdepartementet protestere, eller velger vi å mene at dette er andres problem, slik Jonas Gahr Støre og regjeringen langt på vei gjorde da Danmark var truet av vold og boikott på grunn av noen tegninger?
- Hvis noen sprenger en bombe mot hans kropp, vil det være berettiget med mindre den britiske regjering ber om unnskyldning og trekker tilbake adelstittelen, uttalte religionsminister Mohammed Ijaz ul-Haq, ifølge The Guardian.
Irans revolusjonsleder ayatollah Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie via en såkalt fatwa. I ti år måtte den indiskfødte forfatteren leve i skjul på grunn av truslene som fulgte utgivelsen av romanen Sataniske vers.
Pakistans regjering har selvsagt all rett til å mislike at Storbritannias folkevalgte adler forfatteren Rushdie. De kan gi uttrykk for sin misnøye med så sterke ord de bare ønsker. Men når et medlem av regjeringen truer en forfatter i et annet land med drap, krysses alle grenser.
Religionsministeren oppmuntrer til bombedrap på Rushdie for å tvinge et demokratisk land til å bøye seg. Dette er det politiske islams mest motbydelige trekk.
Storbritannia vil selvsagt ikke gi etter. Vi det norske utenriksdepartementet protestere, eller velger vi å mene at dette er andres problem, slik Jonas Gahr Støre og regjeringen langt på vei gjorde da Danmark var truet av vold og boikott på grunn av noen tegninger?
onsdag 13. juni 2007
Albanian stole Bush watch?
The web is buzzing with a great story that supposedly happened as president Bush left Albania Sunday.
The Prez stepped happily into a happy, arm-grabbing crowd on his way out of Tirana, when a nimble Albanian amongst the cheerers managed to slip the president's wristwatch off his left hand. Did it happen?
White House spokesman Tony Snow claims Bush took the watch off and pockeded it.
A diplomat at the US Tirana embassy strongly denies the story, but offers no spesifics.
An Albanian bodyguard says Bush lost his watch on the ground, and that another guard, conveniently unidentified, bent down and picked it up. Presumably to return it.
TV station Top Channel supposedly has shown footage indicationg on of the president's own bodyguards took the wath off his hand on instructions from his boss.
This youtube clip failed to convince me one way or another.
Must admit this enthusiasm for providing alternative and contradictory explanations, is suspicious. But it might as well reflect an impulse to shield the host country from negative press, as denial of facts known to the spinners.
My suggestions:
Those who gleefully state as a fact that an Albanian stole the piece off Bush's hand, are devious. Not because it might not have happened, but because they don't know.
If guessing is allowed, mine is that it fell off. Just check the chaos and heavy grabbing on the youtube video.
If on the other hand a crafty person managed to slip the watch off, kudos to him or her. It will only be a negative reflection on most Albanians in minds obsessed with stereotypes.
The Prez stepped happily into a happy, arm-grabbing crowd on his way out of Tirana, when a nimble Albanian amongst the cheerers managed to slip the president's wristwatch off his left hand. Did it happen?
White House spokesman Tony Snow claims Bush took the watch off and pockeded it.
A diplomat at the US Tirana embassy strongly denies the story, but offers no spesifics.
An Albanian bodyguard says Bush lost his watch on the ground, and that another guard, conveniently unidentified, bent down and picked it up. Presumably to return it.
TV station Top Channel supposedly has shown footage indicationg on of the president's own bodyguards took the wath off his hand on instructions from his boss.
This youtube clip failed to convince me one way or another.
Must admit this enthusiasm for providing alternative and contradictory explanations, is suspicious. But it might as well reflect an impulse to shield the host country from negative press, as denial of facts known to the spinners.
My suggestions:
Those who gleefully state as a fact that an Albanian stole the piece off Bush's hand, are devious. Not because it might not have happened, but because they don't know.
If guessing is allowed, mine is that it fell off. Just check the chaos and heavy grabbing on the youtube video.
If on the other hand a crafty person managed to slip the watch off, kudos to him or her. It will only be a negative reflection on most Albanians in minds obsessed with stereotypes.
tirsdag 12. juni 2007
Feral media
Outgoing PM Tony Blair today delivered an interesting critique on how media covers politics.
Mr. Blair characterized the media as a "feral beast". A superficious online search suggests that the primary meaning of "feral" is an animal (or person/people) that was domesticated, but has returned to the wild.
If Mr. Blair were to suggest he longs for a past where newspapers were tame, he could easily be portrayed as a whining politician whith no stomach for aggressive media scrutiny. Actually, precious little in his speech suggests this.
I read it as a well argued critique of the news media's appetite for sacrificing nuance in favour of simplification. His misgivings about how we confuse the venues of reporting and comment is, albait not new, also worth while.
But I fear this point will also be the only that creates serious discussion. There is more meat in his suggestion that although new (internet) media so far has disappointed in its ability (or willingness) to produce an opportunity "to by-pass the increasingly shrill tenor of the traditional media" (Blair), he believes there is a market for serious, balanced news.
There is much to indicate he is right. A transparent platform for both fact and comment will likely evolve through the interaction between trained writers, investigative reporters, experts, readers, bloggers and the subjects the media and it's audience want covered.
Mr. Blair characterized the media as a "feral beast". A superficious online search suggests that the primary meaning of "feral" is an animal (or person/people) that was domesticated, but has returned to the wild.
If Mr. Blair were to suggest he longs for a past where newspapers were tame, he could easily be portrayed as a whining politician whith no stomach for aggressive media scrutiny. Actually, precious little in his speech suggests this.
I read it as a well argued critique of the news media's appetite for sacrificing nuance in favour of simplification. His misgivings about how we confuse the venues of reporting and comment is, albait not new, also worth while.
But I fear this point will also be the only that creates serious discussion. There is more meat in his suggestion that although new (internet) media so far has disappointed in its ability (or willingness) to produce an opportunity "to by-pass the increasingly shrill tenor of the traditional media" (Blair), he believes there is a market for serious, balanced news.
There is much to indicate he is right. A transparent platform for both fact and comment will likely evolve through the interaction between trained writers, investigative reporters, experts, readers, bloggers and the subjects the media and it's audience want covered.
lørdag 26. mai 2007
Tron Øgrim
Tron
Det var vondt og rart å få beskjeden om at Tron er død. Jeg så mye til ham i oppveksten, enda han var et par år eldre enn meg. Fedrene våre Otto og Kristian, var nære venner hele livet gjennom. Slik ble det ikke med Tron og meg.
Jeg så voldsomt opp til den eldre fetteren. Han leste bestandig, og var en helt ustoppelig vidreformidler. Tron introduserte meg for Science Fiction da jeg vel var 13 og forklarte meg at det bare var å lese på engelsk, så ble man etter hvert god. Egentlig ganske typisk for Trons tilnærming.
Det ble Philip K. Dick, J.G. Ballard, Jack Vance og Alfred Bester i jakkelomma gjennom hele ungdomstida. Takk for hjelpen.
Lesningen og de internasjonale rivningene trakk Tron fra gutterommet på Trasop til politikken og organisasjonsarbeidet. Han raste av gårde, og dro utålmodig andre med seg. Fra ulovlige demonstrasjoner mot tennislandskamp mot raserent lag fra Sør-Afrika, via kampanjen mot atomvåpen, der mødrene våre, Marit og Wanda, alt hadde deltatt noen år før. Til SF, sosialisme, marxisme, leninisme, maoisme og stalinisme.
I ti års tid hadde vi veldig tett politisk kontakt. I SUF(m-l), frontorganisasjonene maoistene tok kontroll over, i forlag og plateselskap, bokhandel og AKP. Han var samtalepartner og refser, læremester og fantast, bølle og kamerat. Så skiltes våre veier.
Jeg har tenkt og sagt at den norske maoismen på ett vis var en karismatisk bevegelse med Tron Øgrim som guru. Det var, slik jeg husker det, nesten alltid Trons vurderinger som vant fram, enten det var på sommerleirens allmøter eller i Sentralkomiteens innerste arbeidsutvalg. Uten at det reduserer ansvaret og æren alle andre har for sine valg, dumme som kloke.
Det oppsto naturlig nok stor avstand mellom oss da jeg på slutten av 70-tallet kom i opposisjon og deretter forlot AKP. Vi ble aldri nære igjen, men fant en måte å omgås og kunne veksle vennlige ord, når vi ikke kranglet.
Trons altfor tidlige død er et stort tap. For de skjønne døtrene Maja, Liv og Ellen, for Marit og Leikny, for de nære vennene. Og for debatten, som ofte ble morsommere med Tron.
(Her er en blogg med lenker til det meste om Tron og hans bortgang.)
Det var vondt og rart å få beskjeden om at Tron er død. Jeg så mye til ham i oppveksten, enda han var et par år eldre enn meg. Fedrene våre Otto og Kristian, var nære venner hele livet gjennom. Slik ble det ikke med Tron og meg.
Jeg så voldsomt opp til den eldre fetteren. Han leste bestandig, og var en helt ustoppelig vidreformidler. Tron introduserte meg for Science Fiction da jeg vel var 13 og forklarte meg at det bare var å lese på engelsk, så ble man etter hvert god. Egentlig ganske typisk for Trons tilnærming.
Det ble Philip K. Dick, J.G. Ballard, Jack Vance og Alfred Bester i jakkelomma gjennom hele ungdomstida. Takk for hjelpen.
Lesningen og de internasjonale rivningene trakk Tron fra gutterommet på Trasop til politikken og organisasjonsarbeidet. Han raste av gårde, og dro utålmodig andre med seg. Fra ulovlige demonstrasjoner mot tennislandskamp mot raserent lag fra Sør-Afrika, via kampanjen mot atomvåpen, der mødrene våre, Marit og Wanda, alt hadde deltatt noen år før. Til SF, sosialisme, marxisme, leninisme, maoisme og stalinisme.
I ti års tid hadde vi veldig tett politisk kontakt. I SUF(m-l), frontorganisasjonene maoistene tok kontroll over, i forlag og plateselskap, bokhandel og AKP. Han var samtalepartner og refser, læremester og fantast, bølle og kamerat. Så skiltes våre veier.
Jeg har tenkt og sagt at den norske maoismen på ett vis var en karismatisk bevegelse med Tron Øgrim som guru. Det var, slik jeg husker det, nesten alltid Trons vurderinger som vant fram, enten det var på sommerleirens allmøter eller i Sentralkomiteens innerste arbeidsutvalg. Uten at det reduserer ansvaret og æren alle andre har for sine valg, dumme som kloke.
Det oppsto naturlig nok stor avstand mellom oss da jeg på slutten av 70-tallet kom i opposisjon og deretter forlot AKP. Vi ble aldri nære igjen, men fant en måte å omgås og kunne veksle vennlige ord, når vi ikke kranglet.
Trons altfor tidlige død er et stort tap. For de skjønne døtrene Maja, Liv og Ellen, for Marit og Leikny, for de nære vennene. Og for debatten, som ofte ble morsommere med Tron.
(Her er en blogg med lenker til det meste om Tron og hans bortgang.)
tirsdag 22. mai 2007
Menneskeskjold
Aftenposten bringer et oppsiktsvekkende intervju med den palestinske akademikeren Abdallah Abudayya i dag (foreløpig ikke på nett). Doktorgradsstudenten arbeider ved universitetet i Oslo, og kommer fra Gaza.
I et intervju med Halvor Tjønn, beskriver Abudayya hvordan Hamas holdt hans famile (kone og fem barn) som gisler i en høyblokk i Gaza mens styrker fra Fatah beskjøt bygningen og truet med å legge den i grus. Det skal ha bodd 250 mennesker i høyblokka da Hamas okkuperte den i forrige uke for å sikre seg områdets høyeste hus.
Hvis beskrivelsen stemmer, gir den et oppsiktsvekkende innblikk i hvordan taktikken med å bruke menneskelige skjold i Midtøstens geriljakrigføring, nå sprer seg til interne stridigheter. Israel har i tiår anklagd palestinerne for nettopp denne folkerettsstridige stridsformen og forklart store sivile tap med nettopp dette. Palestinerne og deres sympatisører benektet i alle år at de brukte mennesker som skjold i landsbyer og flyktningeleire.
Artikkelen (side 16 og 17) bringer dessverre ikke opplysninger om Abudayyas eventuelle sympatier.
Halvor Tjønn har vært utenriksjournalist i Aftenposten i en årrekke. Han har skrevet mye om terrorisme og omtales noen ganger som tilhørende høyresiden i journalistikken. En artikkel Tjønn skrev om Gerd-Liv Vallas politiske fortid, skal ha blitt nektet trykket.
I et intervju med Halvor Tjønn, beskriver Abudayya hvordan Hamas holdt hans famile (kone og fem barn) som gisler i en høyblokk i Gaza mens styrker fra Fatah beskjøt bygningen og truet med å legge den i grus. Det skal ha bodd 250 mennesker i høyblokka da Hamas okkuperte den i forrige uke for å sikre seg områdets høyeste hus.
Hvis beskrivelsen stemmer, gir den et oppsiktsvekkende innblikk i hvordan taktikken med å bruke menneskelige skjold i Midtøstens geriljakrigføring, nå sprer seg til interne stridigheter. Israel har i tiår anklagd palestinerne for nettopp denne folkerettsstridige stridsformen og forklart store sivile tap med nettopp dette. Palestinerne og deres sympatisører benektet i alle år at de brukte mennesker som skjold i landsbyer og flyktningeleire.
Artikkelen (side 16 og 17) bringer dessverre ikke opplysninger om Abudayyas eventuelle sympatier.
Halvor Tjønn har vært utenriksjournalist i Aftenposten i en årrekke. Han har skrevet mye om terrorisme og omtales noen ganger som tilhørende høyresiden i journalistikken. En artikkel Tjønn skrev om Gerd-Liv Vallas politiske fortid, skal ha blitt nektet trykket.
søndag 20. mai 2007
Herrefolket mobbet Fabian
Høyres ordførerkandidat i Oslo, Fabian Stang, har feiret 17. mai. Han fortalte norsk-pakistanere om hvordan befolkningen i Herre i Grenland på 1960-tallet mobbet ham fordi mamma Wenche Foss drakk rødvin.
Ifølge Stang hadde bygda den gang 500 innbyggere og over 20 kristne samfunn. Det framgår ikke hvorfor den berømte skuespilleren flyttet til Telemark med sønnen. Heller ikke hvem som røpet at hun drakk vin.
Men lille Fabian ble åpenbart nektet adgang til hus i bygda. Herrefolket ville ikke slippe synden over dørstokken.
Dette skal visstnok illustrere hvor vanskelig det er å flytte til et fremmed samfunn. Som barndomsminner flest, er fortellingen litt svak på detaljer. Noen som kan hjelpe?
Ifølge Stang hadde bygda den gang 500 innbyggere og over 20 kristne samfunn. Det framgår ikke hvorfor den berømte skuespilleren flyttet til Telemark med sønnen. Heller ikke hvem som røpet at hun drakk vin.
Men lille Fabian ble åpenbart nektet adgang til hus i bygda. Herrefolket ville ikke slippe synden over dørstokken.
Dette skal visstnok illustrere hvor vanskelig det er å flytte til et fremmed samfunn. Som barndomsminner flest, er fortellingen litt svak på detaljer. Noen som kan hjelpe?
mandag 14. mai 2007
Drittpakke
Er det sant det vi leser?
Journalisters yrkesetikk forplikter oss til å lete etter sannheten og aldri forfalske den. Men den krever ikke at vi etterprøver alle opplysninger kildene gir. Det ville vært umulig.
I tillegg er det upraktisk. Kilder som ikke umiddelbart blir trodd, vil lett kunne mislike pressen. Derfor reserveres boring i detaljopplysninger gjerne til saker av viktighet og kilder med makt, som finansfolk, politikere og andre som er vant til en viss mistro.
Slik bør det trolig være. Kjendiser kan eksempelvis fortelle ganske uimotsagt om sitt liv, sin trusebruk eller mangel på sådan, sine forelskelser og suksesser, gjerne timet til lansering av film eller plate, uten stor risiko for at pressen gjør annet enn å velge begeistret i de gode vinklene. Noen ganger kan det tilmed tenkes at pressefolk foreslår en vinkel som er litt på kanten av virkeligheten.
Det er urimelig å anta at denne muligheten aldri frister noen til å dikte litt. Siden det er til en slags gjensidig fordel for artisten og journalisten, er risikoen liten. Om man tror det er mange eller få som pynter på virkeligheten, avhenger vel av hvilken tiltro man har til menneskeslekten.
Jeg griper meg ofte i å tenke at slike fortellinger er pr-stunt. Og blir like ofte imøtegått av gode venner som synes jeg er altfor mistroisk og konspiratorisk. De har trolig rett.
Hadde jeg hørt på dem, ville jeg ikke ha ringt forfatteren Ingar Sletten Kolloen i dag. Han har skrevet viktige biografier over blant andre Knut Hamsun og Tor Jonsson.
Lørdag ble Kolloen intervjuet av Dagens Næringslivs Marte Spurkeland, i en artikkel om norsk krigshistorie og vår manglende vilje til forsoning. Der forteller forfatteren blant annet om den den uforsonlige holdningen til krigen han selv fikk kjenne på kroppen som redaktør av Lillehammmer-avisa Dagningen på 90-tallet. Kolloen skrev ledere om at det var på tide å forsone seg med dem som sto på feil siden under krigen. Hatbrevene strømte inn:
- En gammel mann gikk så langt som til at han dreit nedi konvolutten og sendte meg en skikkelig rank. Dette fortjener du, sto det i brevet som var vedlagt.
Jeg lurte på om denne fortellingen skal tas bokstavelig og ville stille Kolloen, som jeg såvidt kjenner, noen spørsmål om detaljene. Han benektet at fortellingen er diktning. Avføringen kom i en brun papirkonvolutt og brevet som lå sammen med den, var leselig. Postverket hadde tilsynelatende distribuert det hele til Dagningens kontor i Lillehammer sentrum. At mannen var gammel, visste Kolloen fordi brevet var undertegnet og avsenderen, som ikke spilte noen spesiell rolle under krigen, var en kranglefant som ofte henvendte seg på litt spesiell måte.
Der står saken. Kolloen ble sur av mine spørsmål og ville ”ikke la seg avhøre”. Det skjønner jeg. Enten historien er sann eller oppdiktet, måtte min henvendelse virke besynderlig eller ubehagelig.
Jeg velger å anta at Kolloens framstilling er presis og at min mistanke var ubegrunnet. Når drittstuntet lot seg gjennomføre, gjetter jeg at avsenderen lot avføringen tørke mens sinnet besto til han var klar for postlegging, eventuelt at han hadde et lager tørkede ”ranker” i beredskap.
Men det fikk jeg altså ikke spurt Kolloen om.
Journalisters yrkesetikk forplikter oss til å lete etter sannheten og aldri forfalske den. Men den krever ikke at vi etterprøver alle opplysninger kildene gir. Det ville vært umulig.
I tillegg er det upraktisk. Kilder som ikke umiddelbart blir trodd, vil lett kunne mislike pressen. Derfor reserveres boring i detaljopplysninger gjerne til saker av viktighet og kilder med makt, som finansfolk, politikere og andre som er vant til en viss mistro.
Slik bør det trolig være. Kjendiser kan eksempelvis fortelle ganske uimotsagt om sitt liv, sin trusebruk eller mangel på sådan, sine forelskelser og suksesser, gjerne timet til lansering av film eller plate, uten stor risiko for at pressen gjør annet enn å velge begeistret i de gode vinklene. Noen ganger kan det tilmed tenkes at pressefolk foreslår en vinkel som er litt på kanten av virkeligheten.
Det er urimelig å anta at denne muligheten aldri frister noen til å dikte litt. Siden det er til en slags gjensidig fordel for artisten og journalisten, er risikoen liten. Om man tror det er mange eller få som pynter på virkeligheten, avhenger vel av hvilken tiltro man har til menneskeslekten.
Jeg griper meg ofte i å tenke at slike fortellinger er pr-stunt. Og blir like ofte imøtegått av gode venner som synes jeg er altfor mistroisk og konspiratorisk. De har trolig rett.
Hadde jeg hørt på dem, ville jeg ikke ha ringt forfatteren Ingar Sletten Kolloen i dag. Han har skrevet viktige biografier over blant andre Knut Hamsun og Tor Jonsson.
Lørdag ble Kolloen intervjuet av Dagens Næringslivs Marte Spurkeland, i en artikkel om norsk krigshistorie og vår manglende vilje til forsoning. Der forteller forfatteren blant annet om den den uforsonlige holdningen til krigen han selv fikk kjenne på kroppen som redaktør av Lillehammmer-avisa Dagningen på 90-tallet. Kolloen skrev ledere om at det var på tide å forsone seg med dem som sto på feil siden under krigen. Hatbrevene strømte inn:
- En gammel mann gikk så langt som til at han dreit nedi konvolutten og sendte meg en skikkelig rank. Dette fortjener du, sto det i brevet som var vedlagt.
Jeg lurte på om denne fortellingen skal tas bokstavelig og ville stille Kolloen, som jeg såvidt kjenner, noen spørsmål om detaljene. Han benektet at fortellingen er diktning. Avføringen kom i en brun papirkonvolutt og brevet som lå sammen med den, var leselig. Postverket hadde tilsynelatende distribuert det hele til Dagningens kontor i Lillehammer sentrum. At mannen var gammel, visste Kolloen fordi brevet var undertegnet og avsenderen, som ikke spilte noen spesiell rolle under krigen, var en kranglefant som ofte henvendte seg på litt spesiell måte.
Der står saken. Kolloen ble sur av mine spørsmål og ville ”ikke la seg avhøre”. Det skjønner jeg. Enten historien er sann eller oppdiktet, måtte min henvendelse virke besynderlig eller ubehagelig.
Jeg velger å anta at Kolloens framstilling er presis og at min mistanke var ubegrunnet. Når drittstuntet lot seg gjennomføre, gjetter jeg at avsenderen lot avføringen tørke mens sinnet besto til han var klar for postlegging, eventuelt at han hadde et lager tørkede ”ranker” i beredskap.
Men det fikk jeg altså ikke spurt Kolloen om.
Voldtekt i Sør-Trøndelag
En av tre gutter i Sør-Trønedelag tror kvinner har nytelse av voldtekt.
Slik tolker ihvertfall Adressa og NTB forundersøkelsen til en ny kartlegging av holdninger.
Jeg ringte Mons Bendixen ved NTNU for å finne ut hvilket spørsmål som ga dette urovekkende resultatet.
Forskeren stiller seg ikke 100 prosent bak Adressas tolkning, der det altså heter at "hver tredje gutt mener en kvinne kan ha nytt voldtekten".
Spørsmålet ungdommene ble stilt, er formet som en påstand:
"Selv om kvinnen kaller det en voldtekt, kan hun ha hatt nytelse av hendelsen."'
En av tre i forundersøkelsen, sier seg enig eller svært enig i denne påstanden.
Bendixen sier det ikke framgår av undersøkelsen om disse guttene mener kvinnene faktisk ble voldtatt, og hadde nytelse av det, eller om de hadde samleie og nytelse, men likevel kaller det en voldtekt.
Begge deler er bekymringsverdig, siden den siste tolkningen, som trolig gjelder en del av de spurte, vel må innebære tro på at mange kvinner lyver om at de er voldtatt. Men det er ikke nødvendigvis det samme som å tro at de hadde glede av en voldshandling.
Slik tolker ihvertfall Adressa og NTB forundersøkelsen til en ny kartlegging av holdninger.
Jeg ringte Mons Bendixen ved NTNU for å finne ut hvilket spørsmål som ga dette urovekkende resultatet.
Forskeren stiller seg ikke 100 prosent bak Adressas tolkning, der det altså heter at "hver tredje gutt mener en kvinne kan ha nytt voldtekten".
Spørsmålet ungdommene ble stilt, er formet som en påstand:
"Selv om kvinnen kaller det en voldtekt, kan hun ha hatt nytelse av hendelsen."'
En av tre i forundersøkelsen, sier seg enig eller svært enig i denne påstanden.
Bendixen sier det ikke framgår av undersøkelsen om disse guttene mener kvinnene faktisk ble voldtatt, og hadde nytelse av det, eller om de hadde samleie og nytelse, men likevel kaller det en voldtekt.
Begge deler er bekymringsverdig, siden den siste tolkningen, som trolig gjelder en del av de spurte, vel må innebære tro på at mange kvinner lyver om at de er voldtatt. Men det er ikke nødvendigvis det samme som å tro at de hadde glede av en voldshandling.
torsdag 10. mai 2007
Pele questioned
Soccer legend Pele will be questioned by Brazilian police investigating a possible fraud and money laundering case involving Norwegian and Brazilian suspects.
According to Tribuna do Norte (our reporting might have slashdotted the page) police in Natal will conduct the interview with Pele shortly.
Irish Times quotes Pele on his investment in a local development project, King' s Flat, which consists of 32 apartments in Natal. They are situated next door to the apartment complex Blue Marlin. These apartments are owned by Norwegian a businessman who was arrested in co-ordinated police raids in Norway and Brazil Wednesday.
The King's Flat development was also subject to police search in Natal yesterday, my paper Dagbladet.no reports today (in Norwegian).
According to Tribuna do Norte (our reporting might have slashdotted the page) police in Natal will conduct the interview with Pele shortly.
Irish Times quotes Pele on his investment in a local development project, King' s Flat, which consists of 32 apartments in Natal. They are situated next door to the apartment complex Blue Marlin. These apartments are owned by Norwegian a businessman who was arrested in co-ordinated police raids in Norway and Brazil Wednesday.
The King's Flat development was also subject to police search in Natal yesterday, my paper Dagbladet.no reports today (in Norwegian).
Abonner på:
Innlegg (Atom)